Midt ute i havgapet ligger Andenes. Et tettsted med sterke tradisjoner innenfor fiskerinæringa. Til denne øya kom jeg en sommerkveld. Ferga klappet til kai med ei sjøsyk jente. Har du matet krabbene, spurte min tilkommende og fremdeles nåværende svigermor. Vel, jenta fra Finnmark, var altfor utslått over havets herjing med den lille sorte ferga, til at jeg klarte å svare på ordspillet. I ettertid har jeg skjønt at muntlig spåkføring, er noe anderledes her enn i Finnmark. På Andenes står ordtak sterkt, således også utnavn på folk. Og her sier mann i gata, Finnmarka istedenfor Finnmark. Sannsynligvis stammer det fra da mannfolkene var på fiske på nordpå. Men også bannskap brukes til tider ulikt her enn andre steder i landet. Jeg har aldri syntes at bannskap er sjarmerende. Dårlig ordforråd og mindre begavet, pleide min mor å si om folk som bannet. Men faktisk, jeg kunne ikke annet enn å trekke på smilebåndet, da en av betjening på vår stambutikk utbrøt: «Nei, ka i helvete. E det dokker som e på dessa kantan?»