Adresse: kysten

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Med våren her i Finnmark, følger reinsdyrenes trekkmønster. I går var jeg med da dyrene ankom sommerbeitet ved kysten. Alltid like fasinerende.

» Mamma, kan du lage lasagne?»

Av og til er jeg så heldig at jeg kan bevilge meg en fridag midt i uka. Det er ikke særlig taktisk i forhold til pensjonspoeng. Likevel gjør jeg det helt bevisst. Det funker bra for meg. Og jeg gjør det litt etter tanken om å leve her og nå. Deler av fridagen brukte jeg til å innfri et ganske enkelt middagsønske.

I alle fall, min datter på snart fem år, hadde i flere uker gått og spurt meg om jeg ikke kunne lage lasagne. Jeg er ikke særlig tilhenger av tomatsaus mat, men hvorfor ikke innfri et slikt ønske av og til. For å gjøre det hele litt spennende, kjøpte jeg posjonsformer. Det ble en suksess. Alle fikk sin egen form med lasagne. Kjempe spennede, syntes barna.

VIOLET ROAD

Kombinasjonen av musikalske brødre fra Kåfjord og en Andenesværing på vokal, gir resultater. Om folk flest noen gang får være med på å utnevne årets live-band, vil jeg definitivt, gi stemmen min til Violet Road. Redrum danset da bandet hadde konsert i Hammerfest. Det var ei god vitaminsprøte å få med seg denne konserten.

Twitter førte oss virkelig sammen

I går kveld var det virkelig julaften og bursdagstemning på en og samme tid for fuglekvitrende damer i Hammerfest. Gjennom twitter har vi knyttet bekjentskap, vel og merke, bak tastaturet. På kryss og tvers av byen har vi delt meldinger. Og plutselig dukket det opp en middagsinvitasjon fra Guri i byens næringsforening. Prikken over i`en var helt klart et virkelig møte med dronningen av sosiale meider i Norge, Trine Grung. Full av forventning og med ei flaske vin i veska møttes vi til et utsøkt måltid og utveksling av tonnevis av tips og ideer. Jeg er forelsket- i twitter:)

Ett skritt frem og to tilbake,takk.

Er du en av dem som mangler et par tusen skritt rett før leggetid? Det hender jeg gjør det. Da står jeg som en dust på badet og tripper slik at skrittelleren skal komme over magiske TITUSEN skritt. Forstå det den som kan. Dette har garantert med at vi beveger oss mindre nå til dags. I løpet av 60 dager skal vi dytte hvernandre gjennom den 504 km lange løypa til Mount Everest.

På arbeidsplassen er vi delt inn i lag. Hver deltaker må gå sine oppmålte skritt i løpet av en dag, for å holde tritt med Mister Gjennomsnitt.
Vel, jeg har dager hvor jeg synes denne gjennomsnittelige fyren er en latsabb, men jeg har også dager hvor  jeg synes han er irriterende. Han roer for eksempel ikke ned i helgene. Ei heller setter han ned tempoet selv om det er  høstferie. Jeg synes det er dårlig lagmoral og ikke vente på alle på laget. Mister Gjennomsnitt går samme distanse uansett dag, vær og vindstyrke, helg eller ferie. Kanskje ikke så rat at han irriterer meg litt over gjennomsnittet mer enn hva mannfolk vanligvis gjør.

Men brude jeg ikke bli mer irritert over meg selv, som ukritisk og velvillig punger ut i overkant av 300 kroner for å kunne være med på dette gruppepresset? Vel sannheten er vel slik at jeg tar ikke skade av dette. Denne skrittmålingen lar jeg ikke gå til hodet på meg. Jeg har hørt om folk som regner om alt mellom himmel og jord av aktiviteter til skritt. Tungt husarbeid, maling, hugging av ved og kanskje det mest befriende av alt: sex. Ja , for har du ikke tatt tiden på hyrdestuden tidligere, så bør du gjøre det nå. Hvert minutt med elskov gir hele 66 skritt pr. minutt. Det gjelder å ta tiden og samtidig være utholden, om man vil oppnå gode resultater.

Men finnes det ikke noe positivt med dette? Selvsagt, svarer jeg uten å nøle. Det er sosialt og det er utrolig gøy å kjenne på den gode lagfølelsen. Det er bare når jeg selv ødelegger for laget at jeg kjenner på den dårlige følelsen. Det er litt slik som å bomme på ballen foran åpent mål. Det er ikke noe gøy å være den drar laget nedover på tabellen. Det er bare å bite tennene sammen og traske avgårde. Mister Gjennomsnitt skal ikke få ta innersvingen på hverken meg eller laget vårt.

Jeg er lett å forføre

Tross flere dager med lite søvn, som følge av NRK2 sitt direktesendte program fra hurtigruten fra Bergen til Kirkenes, var det ikke vanskelig å mønstre på Richard With i Hammerfest, for så å ende opp i Bergen.
Om jeg lot meg påvirke av programmet? Svaret er selvsagt ja. Da jeg gikk på jobb flere dager på rad og kjente at jeg var trøtt som en stømpe, tenkte jeg at det kanskje var på tide og ta rev i seilene. Altså skru av fjernsynet og forholde meg til den virkelige verden. Men nei, jeg lot meg virkelig fasinere og nå sitter jeg altså på femte dagen på båten og er stråelende fornøyd. Med solskinn gjennom Trollfjorden og resten av nordland, føltes det som om jeg var i et levende postkort. Og til og med barna har koset seg på turen. Det er nok å studere på både styrbord og babord for små barneøyne. Og her er mange hyggelige reservebesteforeldre som stopper opp og prater med barna. Dersom man frykter at man skal bli sittende for mye i ro, er det bare å ta trappene istedenfor heisen. Og er man redd for at all den gode maten skal føre til noen ekstra kiloer, er det bare å ta en tur på tredemølla i treningsrommet. En time før vi legger til i Bergen, kjenner jeg at jeg hadde klart enda mer av denne båten.

Charterferie

Jeg trodde jeg var ferdig med charterferie. Med flere slike reiser i bagasjen, trodde jeg at jeg hadde gjennomført min siste charterreise. Ikke mer «følg den blå mappen» strategien. Men midt i en mørk og kald vinter, føltes bestillingsbekreftelsen fra et av de nordiske charterselskapene som et naturlig valg. Fordommer om fulle nordmenn var glemt, og den blå mappen og guidens deltakelse var byttet ut med en CD-plate i bussen. Egentlig like greit. Jeg småsover uansett på disse bussturene fra flyplassen og til hotellet. Tradisjon tro, kommer jeg meg aldri på velkomstmøtene. De arrangeres definitivt for tidlig for et B-menneske. Jeg er jo tross alt på ferie. Og som alltid når jeg er på ferie, har jeg et og samme prosjekt: spise mest mulig lokal mat. Det høres kanskje litt nifst ut, men jeg garanterer en smaksfull reise. Iallefall om du tar turen til Gran Canaria.

Høstens vakreste eventyr

Vel en times kjøring fra Hammerfest ligger Sennalandet. Stedet hvor ulike kulturer og tradisjoner møtes. Når reinflokkene trekker tilbake til vinterbeitene, går som regel debatten om samene i dvale. Indusrtialiseringen presser naturlig nok frem debatter, viktige diskusjoner om fylket. Hvilken næring er den viktigste? Vi har blant annet sett det i etableringen av gruvedriften i Kvalsund kommune.
Veier, hytter og hus skal bygges, og desverre sporer ofte debatten helt av. Synes du det er greit at samene blir utsatt for hverdagsrasisme både på nett og rundt omkring kjøkkenbordene i de mange hjem i fylket?

Jeg takker Mikkel Nils Sara for at han hvert år tar oss med på det som jeg synes er høstens vakreste eventyr.

Norges mest lønnsomme hoteller

Vet du hvilket hotell i Finnmark som er med på lista over de mest lønnsomme hotellene i Norge?
Det var Finansavisen som kom med lista, deretter har NRK Troms og Finnmark hatt eieren på direkten på telefon. En veldig god gladnyhet som jeg gjerne skulle ha sett på forsiden av Vest-Finnmarks største avis.

Svar: Havøysund Hotell. Ble du overrasket? Det ble ikke jeg. Flotte rorbuer, nydelig mat og supertrivelige folk som arbeider der. Gratulasjoner er selvsagt sendt til Logen og Merete.

En Ole Mattis Hætta, takk.

Har du også det slik når du er på reise eller gjennomreise, at det finnes retter som du bare MÅ ha?
Tidligere hadde jeg det slik at jeg alltid måtte legge inn litt ekstra tid på Gardemoen, for å kunne få i meg noen sushibiter i Seafoodbaren.
Nå er det slik at jeg er oftere i Alta enn i Oslo- heldigvis vil vel Altaværingene si, mens Altamotstanderne derimot vil si stakkars deg. Jeg må bare si at jeg har aldri skjønt meg på disse bykonfliktene. Hvorfor ikke bare nyte det beste hvert sted har å by på?
Det er blitt slik at når jeg er i Alta – og ja jeg handler litt også, det som ihuga Hammerfest ekstrimister kaller for handelslekkajse, så får jeg naturlig nok lyst på noe godt å spise. Det er blitt en vane å gå på Alfaomega og spise retten, Ole Mattis Hætta. Et litt merkelig navn på en rett, spør du meg. Men jeg garanterer at maten smaker godt. Iallefall i min gane. Det er regelrett en reise i forskjellige smaker. Forestill deg smaken av røkt reinsteik,urtebakte grønnsaker på en seng av knasende salat, en deilig dressing og fetaost krem, toppet med tyttebær. Og du kan selv velge om du vil ha karbo varianten, med hvitløksbrød, eller om du heller foretrekker karbostopp varianten, slik det står i spisestedets meny.
Og noe av det som også imponerer meg over dette stedet, er evnen deres til å la barn få teste ut smaksløkene sine. I barnemenyen kan de små boltre seg i de samme rettene som de voksne. Tommelen opp for spisesteder som har knekt smaksløkskoden og som har skjønt at barn også blir lei av grillpølser og pommfrits.