To be or not to be

Våren ble innledet med et stort og omfattende spørsmål.
Skal jeg begynne å bruke sykkelhjelm, eller skal jeg rett og slett gjøre som kvinner flest, la være å bruke hjelm? I mange år har jeg vært uten sykkel og jeg har ikke trengt å bry hjernen med at hodet mitt trenger beskyttelse. Faktisk solgte jeg min eiegode rosa pikesykkel i 1991. Grunnen var penger. Jeg skulle til Bulgaria. Landet hvor et glass brus, bestod av en tredjedel brus og to tredjedeler vann. Flybilletten, og søken etter sol, varme og billig keramikk, ble faktisk finansiert gjennom sykkelsalget . Den gang syklet jeg rundt i gatene, uten å vie sykkelhjelm spørsmålet en eneste tanke. Det var ingen formaninger om at jeg var et forbilde,som måtte polstre hodet for å tråkke litt rundt i Hammerfests gater. Og det eksisterte heller ingen nasjonale kampanjer som stadig vekk påminnet meg om at jeg måtte ta ansvar.

19 år etter,har jeg omsider bestemt meg for å anskaffe sykkel. Og dilemmaet dukket selvsagt opp. Skal jeg droppe sykkelhjelm eller skal jeg gå til anskaffelse av en? All fornuft tilsir at jeg burde kjøpe hjelm. Men på den andre siden så har jeg så dårlig kondisjon, at jeg freser liksom ikke av gårde i full fart. Og hva skal jeg gjøre når jeg triller sykkelen oppover bakker? Skal jeg rusle avgårde med hjelm på hodet, eller skal jeg ta av meg hjelmen hver gang jeg kommer til en stigning, og kroppen min ikke klarer annet enn å bruke sykkelen som en rullator?

Så er det barna,da. Det er grenser for hvor lenge jeg kan opptre som om jeg har Alzheimer.
– ÅÅÅ, mamma glemte hjelmen hjemme!
Liksom. Barna er i ferd med å slutte å tro på julenissen, så de vil etterhvert mistenke meg for at glemmingen er ganske bevisst.

Når det gjelder saken kjerne, så er det med litt flau smak i munnen, jeg må meddele min store tvilekampanje. Forfengelighet. Passer hjelmen til meg? Jeg snakker ikke om størrelse,for jeg går ut i fra at jeg har forholdvis normal hodeform. Det er sikkert ikke vanskelig å finne en hjelm i min størrelse. Men passer hjelmen meg? Jeg snakker et slikt spåk som brukes i prøverommene. Passer den dongeribuka til meg,liksom. På samme måte undrer jeg på om hjelmen passer mitt ansikt, min høyde og form.

Etter mange diskusjonsrunder med meg selv og søking på nettet, er avgjørelsen tatt. Det finnes sykkelhjelmer som ser ut som hatter! Jeg har ikke en unnskyldning til å la være å kjøpe en slik hattehjelm. For jeg vil iallefall ikke følge barnas råd om å bruke snøskuterhjelmen.

Stor streikevilje blant de yngste

Det var jubel og glede da de håpefulle kom hjem med skriftlig melding om mulig streik på skolen.
Som mamma, syntes jeg det var litt vel tidlig, at barn i småskolen, jubler over fri.
Selv hadde de forklaring på streiken.
– De snakker så mye i telefonen på SFO, og det koster så mye, derfor må de stenge.
Selvsagt flirte jeg godt. Og jeg fant ut at det var ingen vits å forklare hva likelønn er.
Jeg venter med forklaringen, i håp om at likelønn er innfridd lenge før barna har gått ut av grunnskolen. Hvis ikke, får jeg bare skylde på høye telefonregninger.

Snakk med meg, ikke til meg.

Det har gått vel en uke siden jeg leste reportasjen
Mysteriet mamma i Magasinet. Ennå tenker jeg på historien til Trude Lorentzen. Hun opplevde i ung alder opplevde å miste moren sin.

Jeg utfordret meg seg til å skrive en kort tekst om ungdom i krise.

Hun var irritert. Hun var så innmari lei av mas. Lekser, plikter og forventninger. Moren brukte alltid så mange ord. Var det så vanskelig? La meg være i fred, tenkte hun. Hun ville hvile seg, men den intense bankingen på døra, tok ikke slutt. Hun lå i senga på rommet, som hun inntil ganske nylig, hadde delt med den tre år yngere broren. Det ble slik da morens nye kjæreste flyttet inn. Hun husket tilbake til den tiden. Tårene hadde rent på moren. Akkurat slik de hadde gjort for fire år siden.

– Pappa er død, sa moren.

Frivillig død, kalte sosiallæreren det. Selvmord, var ordet de rundt henne hvisket og tisket om. Ingen nevnte ordet direkte til henne. Hun visste likevel at alle snakket om dødsfallet. Farens psykiske problemer var kjent i omgangskretsen deres. Det var kun sosiallæreren som hadde forsøkt å få henne til å snakke. Et mislykket forsøk. Hun møtte sjelden opp til disse samtaletimene. Skulle hun føle skam over farens valg?

Det var rart å se sin egen mor skrike slik igjen. Denne gangen minnet moren henne om et bortskjemt barn. Hun ville så inderlig at Tarjei og hans barn skulle flytte inn hos dem. Hvorfor i helvete kunne hun ikke leve alene? Hadde hun ikke hatt nok problemer i ekteskapet? Moren, en hardt arbeidende kvinne i midten av førtiårene, var redd for å miste Tarjei. Redd for å miste en fremmed mann til en annen kvinne. Hun kunne ikke minnes at foreldrene hadde kjærtegnet hverandre, slik moren og denne Tarjei gjorde. Det var ekkelt. Hun skjemtes. Hennes egen mor var forelsket.
Nå skrek moren i håp om at de skulle gjøre plass for Tarjei og hans to barn. Visstnok dreide barnas opphold seg om tilstedeværelse annen hver uke. Det var likevel for mye for henne. De tok plass. De stjal oppmerksomhet. De gav henne også ekstra arbeid. Disse små uselvstendige barna. I tillegg måtte hun gi avkall på privatliv. Hun ville leve slik som venninnene. Dra på fest. Drikke til hun kjente at hun ble ble nummen i kroppen.

Er det tilfeldigheter som avgjør om ungdommer i krise får hjelp fra hjelpeapparatet? Er vi gode nok til å stoppe opp i hverdagen og bry oss om unge mennesker som har det vanskelig?

Hagepryd

Svaret er nei. Det er ikke snakk om et nei som kan bli til et ja, eller en vent å se holdning. Ingen utholdenhet over tid. Ingen delelinje taktikk, slik som i Barentshavet. Svaret er det samme, slik det alltid har vært. NEI!
Den lille ledige hageflekken vår, vil jeg ikke fylle med en stor og stygg trampoline. Ja, for trampoliner er stygge. Er de ikke ?

Pinsebry

Jeg undres på hvordan den hellige ånd, kan forklares på en forståelig måte.

Et tøystykke fra fortiden?

Forleden dag dukket et lite tøystykke opp mellom bomullsdukene.De dukene som strykes omtrent en til to ganger i året. Selskapsdukene. Jeg har ikke mange av dem, men de fyller helt fint sin funksjon. Det lille hvite tøystykket, som jeg derimot stoppet opp ved, var et lommetørkle. Min mor brukte å utstyre meg med slike tøystykker i blant. Men hva gjør jeg med dette i dag? Er det hygienisk riktig å sende med barna lommetørke på skolen i dag? Vil de bli gjort narr av, dersom de snyter seg i et lite tøystykke, for deretter og legge hele griseriet i sin egen bukselomme? Og hva med helesdirektoratet- hva vil de si til at f.eks svineinfluensa bakterier, legges som en skatt i lomma, for så å bli lagt på vent i skittentøykurven.

Hipp, hipp, hurra!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Det nærmer seg sekkeløp, kalde pølser, frosne fingre, og parade i nasjonaldrakter. Jeg vil ikke være foruten denne dagen. Og noe av det beste etter småspringing i toget og køståing , er å ta av seg bunaden, for så å stupe inn i ei myk og god joggebukse. I linken under kan du høre kåseriet om 17.mai som er lagd for NRK Troms og Finnmark i 2009.

Kåseri 17.mai noravind

Konfliktgjerdet

Tradisjon tro når snøen smelter og optimismen gror i verdens nordligste by, inntar de utskjelte dyra byens gater. Det er hull i reingjerdet og det er derfor dyrene er her. Damer med grønne fingre fortviler. Tulipaner og stemorsblomster blir til dyrefor. Og reinplagen blir det store samtaleemnet nok en sommer.

Her er noen forslag for å gå sommeren lyst i møte:

• Plant blomster i kasser og heng dem i en slik høyde at reinen ikke rekker opp. Alternativt; bruk pengene på noe annet. F.eks. utepils eller softis.
• Lær barna forskjell på småstein og reinskit. Reinskit egner seg ikke til å leke med.
• Lukk porten igjen når du er på kirkegården.
• Gjør som turistene. Se det eksotiske ved å ha rein i gatene. Knips en hel bildeserie, som du kan bruke til årets julekort.

Ja takk, for svarte svingende

Jeg har gjort det lenge. Jeg blir like irritert hver gang. Men bare inni meg. Det hele dreier seg om handling.  Dopapir, nugatti, frukt, grønnsaker, middagsmat, bleier, osv.. Handlelista virker uendelig lang. Vogna fylles opp og det bygger seg opp en topp på midten. Det gjelder å styre varsomt, slik at varene ikke  havner på flisgulvet, i den kalde lagerbygningen. Når jeg omsider kommer til kassa, legger jeg hver enkelt vare på rullebandet. Både store og små i familien skal bli mett, for mor er ute på handletur. Når det er tomt i handlevogna og varene ligger hulter til bulter på samlebåndet, bygger irritasjonen seg opp. Det dreier seg ikke om sur betjening eller knuffing i køen. Det hele dreier derimot om det mest meningsløse spørsmålet jeg kan få, når jeg er i ferd med å avslutte det som for fremmede , kan se ut som ukas hamstring. 

– skal du ha pose?

Nei takk, jeg tar det i jakkelomma, eller hva med at jeg svarer at  jeg tar det under armen. Som om jeg liksom har med meg et stort utvalg av brukte poser. Det finnes kanskje damer som handler like mye som meg, ja kanskje til og med mer enn meg, som har med egne tøyposer, som de bruker om og om igjen. Jeg er ikke av den typen. Jeg er som de fleste andre. Posene ligger hjemme . Innerst i skapet under kjøkkenvasken. Mellom søppelbøttene og kjøkkenhåndklær. Jeg vil handle i en butikk, hvor jeg slipper slike spørsmål. Fri meg for idiotiske spørsmål fra betjeningen. Spørsmålene er sikkert  utarbeidet for å øke inntjeningen. Det er like irriterende som når du  handler undertøy.

– skal du ha med en av disse fiiine vaskeposene?

Det  spørsmålet unngår du om du foretrekker å kjøpe  bomullstruser på kolonialbutikken.  Men handler du melk og brød, dukker pose spørsmålet garantert opp.

• I mars ble lokalbutikken i  Rypefjord lagt ned. Jeg savner betjeningen som kjente meg så godt at de visste at jeg alltid trengte poser. Og det helt uten å spørre .