Tilbakeblikk

Det er et år siden jeg har vært i hovedstaden. I mellomtiden har byen og landet blitt rammet av det utenkelige. Terror. Det gnager i kroppen og sinnet. Et ulmende, utrøstelig sår. Jeg kan fremdeles lukke øynene og se for meg bildet. Flaggene på halv stang.  Kjøreturen etter den 22.juli var lang. Avreise fra Manndalen, ei bygd i sorg. Vi passerte Kvenangen, vakre langfjorden og Tallvik. Alt gikk så sakte. Selv barna i baksetet var stille. Ikke et ord, kun radiosendinger som brøt stillheten. Og i dag skal jeg passere rettsbygningen. Det er merkelig å være tilbake i Oslo. Det kjennes både godt og vondt. Vårt lille land.

Julemiddag

Stort stett er det det ribbe eller pinnekjøtt som står på menyen på julaften. Pinnekjøttet går av med seieren i vårt hjem. Kjøttet, den dampende lukten, skaper den ultimate julestemingen i huset. Men det var ikke slik før. Når jeg tenker tilbake til barndommen, var det alltid saltkjøtt og kålrabistappe, som var festmåltidet hjemme hos oss. Det bugnet av rødt salt kjøtt. Som tilbehør hadde vi kålrabistappe. Bare kåalrabistappe. Ingen potet. Hvorfor hadde vi ikke potet? Jeg har overført samme tradisjon i vårt eget hjem, uten å tenke over at jeg ikke bruker potet på julaften. Jeg har tatt med meg noe av min mor og fars tradisjon videre. Jeg tror ganske enkelt potet var for hverdagslig. Vi spiste potet alle andre dager i året. Julaften var en festdag. Poteten fikk hvile i den mørke potetbingen i kjelleren. Men hvorfor ble saltkjøttet byttet ut med pinnekjøtt? Var det ikke fint nok? Kommer jeg selv til å bytte ut pinnekjøttet, til fordel for nye spennede retter?

Markering mot rasisme i Hammerfest

Etter forrige ukes hendelse i Hammerfest hvor et norsk-somalisk par, ble utsatt for rasistisk vold, ble det tatt initativ fra privatpersoner til ei markering mot rasisme. Christine Mathea Meisterlin og Siv Øvernes samlet en rekke mennesker til denne markeringen.

Øvernes holdt apell til de fremmøtte. Hun rettet fokuset mot viktigheten av å bry seg om hverandre. Øvernes oppfordret innbyggerne i byen til å se fremover og jobbe for å bekjempe rasisme, gjennom å være mer inkluderende. Hun har et viktig poeng. Et smil eller et nikk til den nye naboen, eller en telefon til den nye innvandrerfamilien i barnas klasse, kan være en god start. Kanskje er det nettopp vi som skal invitere de nye innbyggerene hjem til oss.

I dag utgjør, i følge tall fra Finnmark Dagblad, utgjør omtrent 11 prosent av innbyggerne i byen innvandrere. Byen er ikke ukjent med innvandrere. Store deler av arbeidskraften, på det som tidligere utgjorde hjørnesteinsbedriften i Hammerfest, hvitfisk produsenten Findus, bestod av arbeidskraft fra flere nasjoner. Derfor kan det være på sin plass å presiere at innvandring langt i fra er et nytt fenomen i byen.
Men er det riktig å fryte rasisme på bakgrunn av en enkeltepisode? Etter terrorangrepet 22.juli på Utøya og i regjeringskvartalet, er det nødvendig å markere synspunkter og holdninger, når slikt skjer. Vi må vise i fellesskap at vi tar avstand fra slike handlinger. Også Hammerfests ordfører, Alf E. Jakobsen, holdt tale på rådhusplassen, og han trakk frem situasjonen til mange hammerefestinger under 2.verdenskrig og Hammerfests posisjon som en en internasjonal by. Ordføreren fortalte at bekjempelse av rasisme kommer til å bli diskutert i en rekke fora i kommunen. Blant annet på ungdommens kommunale samligssted, Bootleg.

Som mørkhudet innbygger i Hammerfest, har det hendt, at jeg har fått spørsmål om jeg noen ganger har opplevd rasisme i byen. Heldigvis, har jeg aldri møtt på folk som har vært krenkende eller frekk. Men det har slått meg at jeg i mange situasjoner, har fått høre at » du er jo akkurat som oss». Hva om jeg ikke hadde hatt norsk som morsmål? Hadde situasjonen vært anderledes da? Er det slik at det er lettest å akseptere folk som er mest mulig lik oss selv?
Jeg synes kveldens markering var et skritt i riktig retning i rasismedebatten i byen.

Så fryktelig vondt

Da jeg startet denne bloggen, tenkte jeg at jeg skulle skrive om smått og stort i samfunnet. Men tragiske skuterulykker i vinter og bombingen av regjeringskvartalet og massakeren på Utøya, har satt meg på prøve. Fortvilelsen og tristheten har i perioder overskygget skrivegleden. Jeg har ganske enkelt hatt nok med å fordøye de daglige nyhetssendingene. Nå som vi retter blikket fremover, tenker jeg at det er på tide å gjenoppta bloggingen. Det finnes så mange små og store saker som ungdommene på Utøya ville ha kjempet for, så det er jo helt urimelig at terrror skal få drepe skrivelysten.

Våkn opp, mannfolk!

Forleden dag var jeg på et av toalettene på Universitetet i Tromsø. Jeg ble ganske overrasket da jeg oppdaget at stelleromet i 1.etasje var inne på dametoalettet. Synes liksom pappaer det er helt i orden å gå på dametoalettet når barnet skal ha ny bleie? Nei, jeg var ikke inne på herretoalettet og sjekket forholdene. Det trengte jeg faktisk ikke. Skiltene på veggen viste ingen tegn til at det var et stellerom inne på pappatoalettet. Dette kvalifiserer ikke akkurat til likestillingsprisen.

Hva er likestilling i 2010?

Spørsmålet i overskriften kunne like gjerne ha vært tema for en stiloppgave til avgangselever på slutten av 80-tallet. Nå er det slik at vi ennå diskuterer hva likestilling er, og om kvinner er likestilte med menn.
For mitt vedkommende går det et tidsskille i meninger fra tiden før jeg fikk barn og tiden etterpå. Før barna kom til verden, var jeg en typisk millimeter feminist. Da barna kom endret jeg oppfatning. Hvorfor gjorde jeg det, og er det slik med deg også? Jeg ble litt slik Trine Grung skriver om i sin blogg. Barna ble første valget. Jeg ble plutselig en brikke i KRFs valgkampsaker. Uten at jeg nødvenigvis bar stemmeseddelen min i retning mot himmelen, til de kristne. Familien mottok kontantstøtte i flere år. Jeg kunne rett og slett ikke tenke meg å jobbe. For meg var det viktig å være hjemme sammen med barna. Nå viser det seg at denne trenden er økende blant en del kvinner. Damer vil være hjemme med barna, mens mennene jobber for fullt og klatrer oppover på karrierestigen. I TV-programmet Spekter på NRK 2, blir moderene kvinner sine valg, bleyst fra flere sider. Det var i grunnen litt merkelig å se det programmet, for jeg var enig med både Marie Simonsen og Trine Grung. Likestilling har for meg endret seg fra å være en prinsippsak om kvinners rettigheter til familiens muligheter til å finne fleksible løsninger. Jeg er uansett glad for at generasjonene før meg har banet vei i forhold til rettigheter og velferdsordninger. Om kvinner opp gjennom tiden hadde tenkt slik som jeg gjorde da barna var små, hadde vel vi damer forsatt vært hjemmeværende, enten vi ville det eller ikke.

Høstens vakreste eventyr

Vel en times kjøring fra Hammerfest ligger Sennalandet. Stedet hvor ulike kulturer og tradisjoner møtes. Når reinflokkene trekker tilbake til vinterbeitene, går som regel debatten om samene i dvale. Indusrtialiseringen presser naturlig nok frem debatter, viktige diskusjoner om fylket. Hvilken næring er den viktigste? Vi har blant annet sett det i etableringen av gruvedriften i Kvalsund kommune.
Veier, hytter og hus skal bygges, og desverre sporer ofte debatten helt av. Synes du det er greit at samene blir utsatt for hverdagsrasisme både på nett og rundt omkring kjøkkenbordene i de mange hjem i fylket?

Jeg takker Mikkel Nils Sara for at han hvert år tar oss med på det som jeg synes er høstens vakreste eventyr.

Skattekvadratmeter pris

Stortinget har vedtatt en ny metode for å fastsette ligningsverdien på boliger.
Innen 15.oktober må huseiere melde inn opplysninger til de rødgrønnes beste venn eller de borgeliges verste fiende- Skatteetaten.

I brevet fra Skatteetaten står det at jeg skal rapportere inn arealet på primære rom, også kalt P-ROM. Men hva om jeg ikke vet hva arealet på P-ROM er? Ingen grunn til panikk. Det holder å melde inn boareal, altså BOA.
Forvirret?
Neida, det står betryggende nok i skrivet, at disse opplysningene finnes i salgsoppgaven eller takstdokumenter til boligen. Det betyr kanskje en gjennomgang av skuffer og skap for å finne de riktige papirene, eller kanskje det er raskere å ta frem målbandet istedenfor. Men hva om boligen har skråtak og skal jeg melde inn rom som ikke er godkjent?

Når du og jeg skal melde inn opplysningene, kan vi velge og vrake i alternativer.

a) Elektronisk
b) SMS
c) Papir

Jeg har ennå ikke bestemt meg for om jeg skal frem med målbandet eller om jeg skal ransake skuffer og skap for å finne de riktige opplysningene, som skatteetaten er ute etter. For det nytter vel ikke å anslå størrelsen. Det resulterer vel i enda mer papirarbeid.

Et sørgelig kapittel i norsk asylpolitikk

Barna mine våkner uthvilt hver morgen. Men de er like fullt bekymret. De venter hver dag på at vi, mamma eller pappa, skal gjøre noe.
De virker oppgitt. De spør de samme spørsmålene om og om igjen. Ingenting skjer.
De sender hverandre oppgitte blikk.
Den nye x-boksen med gitar og trommesett, blir visst ikke koblet til flatskjermen i dag heller.

Et annet sted i Finnmark, nærmere bestemt Vadsø, er også barn oppgitt. Medelever opplever at klassekamerater er sendt ut av landet på kort varsel. De utsendte barna og deres familier, er blitt hjemsøkt av politet midt på natta. Slik må det være om loven skal følges, hevder sentrale politikere og myndighetspersoner. De færreste er hjemme på dagtid. Foreldrene til disse barna, gjør slik politkerne ønsker befolkningen skal gjøre -være ute i jobb. Aksjonen må dermed foregå om natta.

Kun få timer etter at jeg har sunget vuggeviser til barna, leser jeg med vantro i Finnmark Dagblad, at representantene på Finnmarksbenken, er sikker på at myndighetene har gjort det rette i denne saken. Jeg lurer så inderlig på hvorfor barn har så dårlige rettigheter i dette landet, at de blir beordret ut fra sine hjem når de er i sin dypeste søvn? Og det skjer samtidig som vi stadig hører om fokus på psykisk helsevern og andre forebyggende tiltak rettet mot barn og unge. Sludder og vås, sier jeg. Virkeligheten er en helt annen, desverre.

Eventyret om lekeplassen som ingen kunne bruke.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Det var en gang en rik kommune som hadde så fryktelig lyst til å bruke litt penger.
– kan vi ikke lage en lekeplass, sa kommunepolitikeren.
– ja, vi bygger en lekeplass som ingen kan bruke,sa inginøren.

Som sagt så gjort. Den største og mest erfarne pengesløseren av dem alle, brukte tryllestaven sin, og med ett åpnet den store pengesekken seg. Lekeplassen ble så lagt ut på anbud. Entreprenørnene smidde mens jernet var varmt, og selskapet skrudde opp prisene.
Hvem brydde seg om kroner og ører når en først skulle slå på stortromma og kaste bort penger på noen som bare var en narregave?
De fattige nabokommunene var fornærmet og drømte om de dyre lekeapparatene som den rike og mektige kommunen kjøpte.

-Bordtennisbordene skal være av beste sort, sa den eldste kommunepolitikeren.
-Da må vi bruke stein, sa den mellomste politikeren.
-Vi bestiller bortennisbord av stein til 30 000 norske kroner, sa den yngstre og mest uerfarne politikeren.

De tre gode vennene som stryrte pengesekken og halve kommuneriket, lovet hverandre at de ikke skulle fortelle dette til den sinte rådmannen. Da ville det bare bli bråk.

Da lekeplassen omsider var ferdig, begyntre barna å bruke lekeplassen. Barna lekte og lo og følte seg trygge. Men en dag kom det store stygge trollet. Han fortalte at lekeplassen skulle bli til en parkeringsplass.
Fotballspillerne og publikumet trengte parkeringsplasser, selv om det lå en dyr og allmektig parkeringsplass like ved lekeplassen.
– Hva med meg, hylte og skrek innkjøringsforbudt skiltet, slik at det ble rød i fjeset?

Du er bare et dumt skilt, tenkte bilistene og kjørte forbi den nyasfalterte og trygge parkeringsplassen, for så å parkere mellom de dyre lekeapparatene som kommunen hadde investert i. Bilene hadde lyst å stå på den dyrebare og fine brosteinen. Kanskje vanket det også litt EU sand på de vakre bilhjlulene. Bileierne listet seg lett på tå, for å se favorittlaget sitt spille fotball. Barna var det ingen som tenkte på nå. De hadde tross alt fått de dyreste lekeapparatene i hele Nord-Norge.

Snipp, snapp snute så var eventyret ute. Kommunen hadde klart å bruke penger på noe tull. En lekeplass som ingen barn kunne bruke. Ingen levde lykkelig, for alle var engstelig for at barna skulle finne på å leke mellom biler og busser, mens fotballadelen lekte seg på kunstgressbanen.

I vireligheten:
Hver dag parkeres det biler på lekeplassen ved Breidablikkhallen i Rypefjord. Det til tross for at det ligger en parkeringsplass i området. Når det er trening på kunstgressbanen eller fotballkamper, er lekeplassen full av biler.

Mitt spørsmål er:
Hva gjøres for å la barna leke trygt på den nye lekepalssen ?

For at de som er ansvarlig, omtalt og har mulighet til å gjøre lekeplassen til et trygt område for barna, sender jeg en e-post med blogginnlegget som vedlegg til Hammerfest kommune, fotballklubbene HFK og Indrefjord Idrettslag, Trygg Trafikk i Finnmark og KOU lederen i Hammerfest, slik at de får mulighet til å uttale seg og forhåpentligvis endre dagens praksis.