Julemiddag

Stort stett er det det ribbe eller pinnekjøtt som står på menyen på julaften. Pinnekjøttet går av med seieren i vårt hjem. Kjøttet, den dampende lukten, skaper den ultimate julestemingen i huset. Men det var ikke slik før. Når jeg tenker tilbake til barndommen, var det alltid saltkjøtt og kålrabistappe, som var festmåltidet hjemme hos oss. Det bugnet av rødt salt kjøtt. Som tilbehør hadde vi kålrabistappe. Bare kåalrabistappe. Ingen potet. Hvorfor hadde vi ikke potet? Jeg har overført samme tradisjon i vårt eget hjem, uten å tenke over at jeg ikke bruker potet på julaften. Jeg har tatt med meg noe av min mor og fars tradisjon videre. Jeg tror ganske enkelt potet var for hverdagslig. Vi spiste potet alle andre dager i året. Julaften var en festdag. Poteten fikk hvile i den mørke potetbingen i kjelleren. Men hvorfor ble saltkjøttet byttet ut med pinnekjøtt? Var det ikke fint nok? Kommer jeg selv til å bytte ut pinnekjøttet, til fordel for nye spennede retter?

Markering mot rasisme i Hammerfest

Etter forrige ukes hendelse i Hammerfest hvor et norsk-somalisk par, ble utsatt for rasistisk vold, ble det tatt initativ fra privatpersoner til ei markering mot rasisme. Christine Mathea Meisterlin og Siv Øvernes samlet en rekke mennesker til denne markeringen.

Øvernes holdt apell til de fremmøtte. Hun rettet fokuset mot viktigheten av å bry seg om hverandre. Øvernes oppfordret innbyggerne i byen til å se fremover og jobbe for å bekjempe rasisme, gjennom å være mer inkluderende. Hun har et viktig poeng. Et smil eller et nikk til den nye naboen, eller en telefon til den nye innvandrerfamilien i barnas klasse, kan være en god start. Kanskje er det nettopp vi som skal invitere de nye innbyggerene hjem til oss.

I dag utgjør, i følge tall fra Finnmark Dagblad, utgjør omtrent 11 prosent av innbyggerne i byen innvandrere. Byen er ikke ukjent med innvandrere. Store deler av arbeidskraften, på det som tidligere utgjorde hjørnesteinsbedriften i Hammerfest, hvitfisk produsenten Findus, bestod av arbeidskraft fra flere nasjoner. Derfor kan det være på sin plass å presiere at innvandring langt i fra er et nytt fenomen i byen.
Men er det riktig å fryte rasisme på bakgrunn av en enkeltepisode? Etter terrorangrepet 22.juli på Utøya og i regjeringskvartalet, er det nødvendig å markere synspunkter og holdninger, når slikt skjer. Vi må vise i fellesskap at vi tar avstand fra slike handlinger. Også Hammerfests ordfører, Alf E. Jakobsen, holdt tale på rådhusplassen, og han trakk frem situasjonen til mange hammerefestinger under 2.verdenskrig og Hammerfests posisjon som en en internasjonal by. Ordføreren fortalte at bekjempelse av rasisme kommer til å bli diskutert i en rekke fora i kommunen. Blant annet på ungdommens kommunale samligssted, Bootleg.

Som mørkhudet innbygger i Hammerfest, har det hendt, at jeg har fått spørsmål om jeg noen ganger har opplevd rasisme i byen. Heldigvis, har jeg aldri møtt på folk som har vært krenkende eller frekk. Men det har slått meg at jeg i mange situasjoner, har fått høre at » du er jo akkurat som oss». Hva om jeg ikke hadde hatt norsk som morsmål? Hadde situasjonen vært anderledes da? Er det slik at det er lettest å akseptere folk som er mest mulig lik oss selv?
Jeg synes kveldens markering var et skritt i riktig retning i rasismedebatten i byen.

Lar vi barn lage fin julepynt?

Av og til lurer jeg på om det er noe galt med meg. Mors-hjertet klarer ikke alltid å ståle som en vakker sol. Det er selfølgelig mulig at det er flere som har det slik som meg, men de aller fleste holder kjeft om det. Det hele dreier seg om noe så enkelt som julepynt. Ikke designpynt fra Cophenhagen eller andre eksklusive steder. Nei, jeg tenker på julepynt som er lagd av barn.

Er pynten fin og er det barna som har lagd den? Nå kjenner jeg godt til juleverksteder etter flere år i grunnskolen. Både som elev og som lærer. Som barn elsket jeg disse dagene. Det var harmoni på skolen. Jeg trodde i hvertfall det. Vi meldte oss på grupper med ulike aktiviteter, hvor skolens formingskyndige personale, instruerte oss elever, hvordan vi skulle løse det som den gang ble kalt for formingsoppgaver. Vi lagde klokkestreng, juletrepynt i halm og vi støypet lys. I bakgrunnen kunne vi høre svak julemusikk fra en av skolens få kassettspillere. Lærerene fremstod som rolige. Det var hverken mas eller jag på disse dagene. I alle fall ikke slik jeg oppfattet det.

Hvordan foregår juleverksteder for yngere barn? Barn i barnehagealder for eksempel. Hvem limer på øynene og hvor kreativt er det egentlig med halvfabrikat fra Panduro? Hvorfor er ikke dette et tema på foreldremøtene? Jeg vet selvsagt hvorfor. Jeg ville mest sannsynlig blitt sett på som småfrekk, om jeg ytret slike tanker på et felles møte i barnehagen eller på skolen, for den saks skyld.Jeg hadde blitt mora til han gutten som ikke er fornøyd med sønnens gaver. Det hadde vært grobunn for mange spekulasjoner rundt omkring på ulike pauserom i barnehager og på skoler. Men hva betyr et slikt juleverksted for forming som et kunstfag? Jeg antar at det betyr svært lite.

Juleverksted er etter min mening, forankret i en typisk adventsaktivitet, som har fått merkelappen koselig.Tradisjoen har mest sannsynlig overlevd seg selv, uten pedagogiske debatter, bare påvirket av masseproduksjonens ideologi. Hvor er røstene til formingslærene blitt av? De er selvfølgelig begravd i realiteten om at faglærer er blitt et skjellsord. Juleverksted er blitt en dag hvor barn lager flest mulig gaver til slekt og venner, uten hverken å lære teknikker eller legge flid i arbeidet. Og det er vi voksne, inkludert meg selv, som lærer barna det. Seksti minutter på hver stasjon, også rullerer vi tre til fre ganger i løpet av dagen. Slik lyder stemmen min på juleverkstedet. Kan julepynten da bli fin?

VIOLET ROAD

Kombinasjonen av musikalske brødre fra Kåfjord og en Andenesværing på vokal, gir resultater. Om folk flest noen gang får være med på å utnevne årets live-band, vil jeg definitivt, gi stemmen min til Violet Road. Redrum danset da bandet hadde konsert i Hammerfest. Det var ei god vitaminsprøte å få med seg denne konserten.

Smørkrise

Det er erklært smørkrise i landet. Folk hamstrer visstnok smør i store dunger. Kan vi ikke bare tære på det fettet vi har fra før?

Julebordskjolen

Den ser ikke særlig glamorøs ut, men jeg er sikker på at den sitter på mange kvinnekropper. Spesielt nå under julebordssesongen. Jeg snakker ikke om selve julebordskjolen. Den som er stæsjet opp med glitter og strass. Dette er underkjolen av det nye slaget. Ikke en slik kjole som kvinner brukte å låne av eldre kvinner i familien. Altså de lette luftige kjolene, med tynne stropper, som hadde til hesikt å skjule uønskede trusekanter. Dette er kjolen, som selveste Dorthe Skappel, reklamerte for i beste sendetid. Det var nok ikke bare jeg som fikk hakeslepp, da hun  åpent og ærlig , som verdens mest naturlige ting, fortalte at hun brukte slike underkjoler. Når Dorthe Skappel kan bruke en slik, da ma vel jeg også ta i brukt denne vidunderkjolen? Det sies at du går inn en størrelse, med å i kle deg denne drakten. Men for all del: kle kjolen riktig på deg, ellers sitter du rett og slett fast. Bom fast fikk jeg erfare. Jeg tok kjolen over hodet, slik man gjorde med de gode gamle luftige underkjolene. Snakk om tvangstrøye! Jeg stod midt på badegulvet, som fanget i min nye innkjøte underkjole til 800 kroner. Panikken kom snikende, men jeg skjønte etterhvert at dette krevde teknikk.  Jeg klarte ikke å lirke kjolen så mye som en millimeter, hverken frem eller tilbake.Med noen kraftige bysk og en del åling frem og tilbake, klarte jeg omsider, å få av meg denne vidunderdrakten. Jeg stakk da først det ene beinet inn i halsåpningen, deretter våget jeg forsiktig  å lure det andre beinet ned på samme måte.

Men er det da nødvendig å pine seg selv med en slik «hold in» kjole? Vel, nødvendig er det definitivt ikke. Når folk blir bedugget, tror jeg ærligtalt ikke, det er noen som teller valkene til hverandre. Folk blir som regel penere jo seinere ut på natta det lakker og lir. Og tenk deg den skuffelsen det blir, om det blir en kosestund med en eller annen kollega. Da snakker vi om en skikkelig blå-mandag…