Lar vi barn lage fin julepynt?

Av og til lurer jeg på om det er noe galt med meg. Mors-hjertet klarer ikke alltid å ståle som en vakker sol. Det er selfølgelig mulig at det er flere som har det slik som meg, men de aller fleste holder kjeft om det. Det hele dreier seg om noe så enkelt som julepynt. Ikke designpynt fra Cophenhagen eller andre eksklusive steder. Nei, jeg tenker på julepynt som er lagd av barn.

Er pynten fin og er det barna som har lagd den? Nå kjenner jeg godt til juleverksteder etter flere år i grunnskolen. Både som elev og som lærer. Som barn elsket jeg disse dagene. Det var harmoni på skolen. Jeg trodde i hvertfall det. Vi meldte oss på grupper med ulike aktiviteter, hvor skolens formingskyndige personale, instruerte oss elever, hvordan vi skulle løse det som den gang ble kalt for formingsoppgaver. Vi lagde klokkestreng, juletrepynt i halm og vi støypet lys. I bakgrunnen kunne vi høre svak julemusikk fra en av skolens få kassettspillere. Lærerene fremstod som rolige. Det var hverken mas eller jag på disse dagene. I alle fall ikke slik jeg oppfattet det.

Hvordan foregår juleverksteder for yngere barn? Barn i barnehagealder for eksempel. Hvem limer på øynene og hvor kreativt er det egentlig med halvfabrikat fra Panduro? Hvorfor er ikke dette et tema på foreldremøtene? Jeg vet selvsagt hvorfor. Jeg ville mest sannsynlig blitt sett på som småfrekk, om jeg ytret slike tanker på et felles møte i barnehagen eller på skolen, for den saks skyld.Jeg hadde blitt mora til han gutten som ikke er fornøyd med sønnens gaver. Det hadde vært grobunn for mange spekulasjoner rundt omkring på ulike pauserom i barnehager og på skoler. Men hva betyr et slikt juleverksted for forming som et kunstfag? Jeg antar at det betyr svært lite.

Juleverksted er etter min mening, forankret i en typisk adventsaktivitet, som har fått merkelappen koselig.Tradisjoen har mest sannsynlig overlevd seg selv, uten pedagogiske debatter, bare påvirket av masseproduksjonens ideologi. Hvor er røstene til formingslærene blitt av? De er selvfølgelig begravd i realiteten om at faglærer er blitt et skjellsord. Juleverksted er blitt en dag hvor barn lager flest mulig gaver til slekt og venner, uten hverken å lære teknikker eller legge flid i arbeidet. Og det er vi voksne, inkludert meg selv, som lærer barna det. Seksti minutter på hver stasjon, også rullerer vi tre til fre ganger i løpet av dagen. Slik lyder stemmen min på juleverkstedet. Kan julepynten da bli fin?

Hjelp jeg trenger kalendergaver!

Historien gjentar seg. Hvert år når jeg skal ordne kalendergaver, ender det med at vi mangler gavene,og det like før advendtstiden braker løs. Hvorfor klarer jeg ikke å organsiere innkjøp av småting litt bedre? Når jeg for eksempel er ute og reiser, kan jeg jo bare tenke at denne lille dingsen, passer fint i barnas julekalender. Men nei, nå sitter jeg her  igjen og kjenner at jeg har vært like lat i år som i fjor. Det er 29.november og jeg mangler hele 72 gaver. Selvfølgelig har jeg vært inne på tanken om at barna får åpne hver tredje dag, ettersom de er tre søsken som bor hjemme. Men det et er nå også noe med det å bryte tradisjoner. I dag er rett og slett lykken, at mannen min skal en tur til Alta i morgen. Tror jeg sender med han en handleliste hvor det står 72 kaldendergaver:)

Annonsering av barn

Nylig leste jeg en annonse i lokalavisa som gjorde meg betenkt. Det hele dreier seg om Bufetat sine annonser som er rettet mot potensielle fosterhjem til bestemte barn. Barn som av ulike grunner ikke kan bo hjemme hos sine foreldre. Foreldre som har feilet så alvorlig at de ikke kan ha sine egne barn hjemme. Omsorgssvikt. I slike annonser er det helt vanlig å oppgi barnets kjønn, alder, vanskeområder, generelle beskrivelser hva barnet har opplevd av vanskeligheter og ønske om hvilken geografisk region fosterhjemmet bør tilhøre. Alt dette for at noen der ute skal bli interessert i å åpne dørene til et hjelpetrengende barn. Tanken virker tilsynelatende god, men jeg er virkelig betenkt. Hvor riktig er det å oppgi detaljerte opplysninger om barnet? I små samfunn kan det være lett å skjønne hvilket barn det dreier seg om. Hvilket personvern har disse Bufetat-barna? Hvem taler barnas sak slik at det er helt greit at sensitive opplysninger om mindreårige presenteres i lokalavisa mellom kjøp og salgsannonser? Er det slik at aktuelle fosterhjemsforeldre sitter og leser annonser og deretter velger barn ut fra disse annonsene, eller skal slike annonser virke informative og realistiske for de som ønsker å hjelpe utsatte barn? Jeg stiller spørsmål om det ikke finnes andre måter å rekruttere fosterhjem på, enn å oppgi de mest sårbare opplysningene i en simpel avisannonse.