Tre for prisen av to?

I går handlet jeg julegave til min far( han leser garantert ikke bloggen min). Jeg ble egentlig litt stolt over meg selv. Jeg lot meg ikke provosere eller bli irritert. Når jeg omsider hadde funnet de klærne jeg mener vil passe pappa i det nye året, gikk jeg til disken for å betale. Tok frem betalingskortet og var klar til å taste inn koden. Men i det den mannlige butikkansatte la tøyet sirlig i posen, haget det inn med spørsmål:
– om du tar to pakker til med denne, får du tre for to. Hvis du tar to til av denne trøyen, får du også tre for prisen av to.
Hjeeeelp! Jeg skal handle en julegave. Skal jeg pakke inn tre like plagg til pappa, bare for at jeg får en ekstra?
Blodet bruste ikke i årene, jeg smilte og sa:
– jeg skal ha akkurat dette.
Også avsluttet vi det hele med normal puls, takkk, værsegod og ha en fortsatt trivelig dag og en riktig god jul.

Annonsering av barn

Nylig leste jeg en annonse i lokalavisa som gjorde meg betenkt. Det hele dreier seg om Bufetat sine annonser som er rettet mot potensielle fosterhjem til bestemte barn. Barn som av ulike grunner ikke kan bo hjemme hos sine foreldre. Foreldre som har feilet så alvorlig at de ikke kan ha sine egne barn hjemme. Omsorgssvikt. I slike annonser er det helt vanlig å oppgi barnets kjønn, alder, vanskeområder, generelle beskrivelser hva barnet har opplevd av vanskeligheter og ønske om hvilken geografisk region fosterhjemmet bør tilhøre. Alt dette for at noen der ute skal bli interessert i å åpne dørene til et hjelpetrengende barn. Tanken virker tilsynelatende god, men jeg er virkelig betenkt. Hvor riktig er det å oppgi detaljerte opplysninger om barnet? I små samfunn kan det være lett å skjønne hvilket barn det dreier seg om. Hvilket personvern har disse Bufetat-barna? Hvem taler barnas sak slik at det er helt greit at sensitive opplysninger om mindreårige presenteres i lokalavisa mellom kjøp og salgsannonser? Er det slik at aktuelle fosterhjemsforeldre sitter og leser annonser og deretter velger barn ut fra disse annonsene, eller skal slike annonser virke informative og realistiske for de som ønsker å hjelpe utsatte barn? Jeg stiller spørsmål om det ikke finnes andre måter å rekruttere fosterhjem på, enn å oppgi de mest sårbare opplysningene i en simpel avisannonse.