Fett nok

Du vet du har det godt, når du legger inn masterkortet, for deretter å kunne skrive inn alt du spiser i løpet av en dag.

Ut mot havet

Midt ute i havgapet ligger Andenes. Et tettsted med sterke tradisjoner innenfor fiskerinæringa. Til denne øya kom jeg en sommerkveld. Ferga klappet til kai med ei sjøsyk jente. Har du matet krabbene, spurte min tilkommende og fremdeles nåværende svigermor. Vel, jenta fra Finnmark, var altfor utslått over havets herjing med den lille sorte ferga, til at jeg klarte å svare på ordspillet. I ettertid har jeg skjønt at muntlig spåkføring, er noe anderledes her enn i Finnmark. På Andenes står ordtak sterkt, således også utnavn på folk. Og her sier mann i gata, Finnmarka istedenfor Finnmark. Sannsynligvis stammer det fra da mannfolkene var på fiske på nordpå. Men også bannskap brukes til tider ulikt her enn andre steder i landet. Jeg har aldri syntes at bannskap er sjarmerende. Dårlig ordforråd og mindre begavet, pleide min mor å si om folk som bannet. Men faktisk, jeg kunne ikke annet enn å trekke på smilebåndet, da en av betjening på vår stambutikk utbrøt: «Nei, ka i helvete. E det dokker som e på dessa kantan?»

Adresse: kysten

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Med våren her i Finnmark, følger reinsdyrenes trekkmønster. I går var jeg med da dyrene ankom sommerbeitet ved kysten. Alltid like fasinerende.

Tilbakeblikk

Det er et år siden jeg har vært i hovedstaden. I mellomtiden har byen og landet blitt rammet av det utenkelige. Terror. Det gnager i kroppen og sinnet. Et ulmende, utrøstelig sår. Jeg kan fremdeles lukke øynene og se for meg bildet. Flaggene på halv stang.  Kjøreturen etter den 22.juli var lang. Avreise fra Manndalen, ei bygd i sorg. Vi passerte Kvenangen, vakre langfjorden og Tallvik. Alt gikk så sakte. Selv barna i baksetet var stille. Ikke et ord, kun radiosendinger som brøt stillheten. Og i dag skal jeg passere rettsbygningen. Det er merkelig å være tilbake i Oslo. Det kjennes både godt og vondt. Vårt lille land.

Å reise med barn

Å reise med barn kan by på utfordringer.Det kan være smart å ha noen gode knep på lur. Her er noen av mine tips på veien eller i lufta.

Forbered barna på turen.
Fortell barna at dere nå skal ut på en tur. Det innebærer at vi må sitte i ro en viss tid. La barna pakke en liten ryggsekk med egne leker, spill, DS, Ipod eller lignende.

Overraskelser

Det er alltid en suksess å ha med små overraskelser. Det er utrolig hvor mye glede barna kan få ut av nye fargeblyanter, tegneblokk eller bøker. Husk at ikke alle flyselskap deler ut tegneblokk og lekser til barbna. Dette må du kjøpe.

Mat

Barn vil alltid ha noe fra de fristende hadlevognene i midtgangen, eller stoppe på nærmeste bensinstasjon. Det bugner av kaker og snacks både oppe i lufta og på landjorda. Fyll små magesekker med skikkelig mat, før de kaster seg over gummigodter og sjokolade.

Toalettbesøk
Inntak av drikke krever besøk på toalettet. Legg inn en tur på toalettet før avgang, og bli ikke sur og lei om du må et par ganger med barnet på do under reisen. Se på toalettbesøk som trim og en fin måte å få i gang blodsikulasjonen i beina:)

PS! Vurder alltid barnets alder opp mot reisetiden. Det er ikke alltid like lett å avlade et barn i trassalderen flere tusen fot oppe i lufta eller i en bil på en motorvei

» Mamma, kan du lage lasagne?»

Av og til er jeg så heldig at jeg kan bevilge meg en fridag midt i uka. Det er ikke særlig taktisk i forhold til pensjonspoeng. Likevel gjør jeg det helt bevisst. Det funker bra for meg. Og jeg gjør det litt etter tanken om å leve her og nå. Deler av fridagen brukte jeg til å innfri et ganske enkelt middagsønske.

I alle fall, min datter på snart fem år, hadde i flere uker gått og spurt meg om jeg ikke kunne lage lasagne. Jeg er ikke særlig tilhenger av tomatsaus mat, men hvorfor ikke innfri et slikt ønske av og til. For å gjøre det hele litt spennende, kjøpte jeg posjonsformer. Det ble en suksess. Alle fikk sin egen form med lasagne. Kjempe spennede, syntes barna.

Middagsinvitasjon midt i uka

Jeg gledet meg til dagen i dag. Rett og slett fordi vår gode onkel hadde invitert oss på middag på en helt vanlig onsdag.
I flere timer hadde han omstendig skrelt poteter, gulrøtter og kålrabi. Deretter hadde han kuttet hver og en grønnsak i passelige biter for en helt vanlig småbarnsfamilie. Kjøttet var kokt med omtanke for oss som var på jobb, barna som var på skolen og den minste i barnehagen. Mørt, godt kjøtt som glir som hånd i hanske inn i onkels lapskaus.

Julemiddag

Stort stett er det det ribbe eller pinnekjøtt som står på menyen på julaften. Pinnekjøttet går av med seieren i vårt hjem. Kjøttet, den dampende lukten, skaper den ultimate julestemingen i huset. Men det var ikke slik før. Når jeg tenker tilbake til barndommen, var det alltid saltkjøtt og kålrabistappe, som var festmåltidet hjemme hos oss. Det bugnet av rødt salt kjøtt. Som tilbehør hadde vi kålrabistappe. Bare kåalrabistappe. Ingen potet. Hvorfor hadde vi ikke potet? Jeg har overført samme tradisjon i vårt eget hjem, uten å tenke over at jeg ikke bruker potet på julaften. Jeg har tatt med meg noe av min mor og fars tradisjon videre. Jeg tror ganske enkelt potet var for hverdagslig. Vi spiste potet alle andre dager i året. Julaften var en festdag. Poteten fikk hvile i den mørke potetbingen i kjelleren. Men hvorfor ble saltkjøttet byttet ut med pinnekjøtt? Var det ikke fint nok? Kommer jeg selv til å bytte ut pinnekjøttet, til fordel for nye spennede retter?

Markering mot rasisme i Hammerfest

Etter forrige ukes hendelse i Hammerfest hvor et norsk-somalisk par, ble utsatt for rasistisk vold, ble det tatt initativ fra privatpersoner til ei markering mot rasisme. Christine Mathea Meisterlin og Siv Øvernes samlet en rekke mennesker til denne markeringen.

Øvernes holdt apell til de fremmøtte. Hun rettet fokuset mot viktigheten av å bry seg om hverandre. Øvernes oppfordret innbyggerne i byen til å se fremover og jobbe for å bekjempe rasisme, gjennom å være mer inkluderende. Hun har et viktig poeng. Et smil eller et nikk til den nye naboen, eller en telefon til den nye innvandrerfamilien i barnas klasse, kan være en god start. Kanskje er det nettopp vi som skal invitere de nye innbyggerene hjem til oss.

I dag utgjør, i følge tall fra Finnmark Dagblad, utgjør omtrent 11 prosent av innbyggerne i byen innvandrere. Byen er ikke ukjent med innvandrere. Store deler av arbeidskraften, på det som tidligere utgjorde hjørnesteinsbedriften i Hammerfest, hvitfisk produsenten Findus, bestod av arbeidskraft fra flere nasjoner. Derfor kan det være på sin plass å presiere at innvandring langt i fra er et nytt fenomen i byen.
Men er det riktig å fryte rasisme på bakgrunn av en enkeltepisode? Etter terrorangrepet 22.juli på Utøya og i regjeringskvartalet, er det nødvendig å markere synspunkter og holdninger, når slikt skjer. Vi må vise i fellesskap at vi tar avstand fra slike handlinger. Også Hammerfests ordfører, Alf E. Jakobsen, holdt tale på rådhusplassen, og han trakk frem situasjonen til mange hammerefestinger under 2.verdenskrig og Hammerfests posisjon som en en internasjonal by. Ordføreren fortalte at bekjempelse av rasisme kommer til å bli diskutert i en rekke fora i kommunen. Blant annet på ungdommens kommunale samligssted, Bootleg.

Som mørkhudet innbygger i Hammerfest, har det hendt, at jeg har fått spørsmål om jeg noen ganger har opplevd rasisme i byen. Heldigvis, har jeg aldri møtt på folk som har vært krenkende eller frekk. Men det har slått meg at jeg i mange situasjoner, har fått høre at » du er jo akkurat som oss». Hva om jeg ikke hadde hatt norsk som morsmål? Hadde situasjonen vært anderledes da? Er det slik at det er lettest å akseptere folk som er mest mulig lik oss selv?
Jeg synes kveldens markering var et skritt i riktig retning i rasismedebatten i byen.

Lar vi barn lage fin julepynt?

Av og til lurer jeg på om det er noe galt med meg. Mors-hjertet klarer ikke alltid å ståle som en vakker sol. Det er selfølgelig mulig at det er flere som har det slik som meg, men de aller fleste holder kjeft om det. Det hele dreier seg om noe så enkelt som julepynt. Ikke designpynt fra Cophenhagen eller andre eksklusive steder. Nei, jeg tenker på julepynt som er lagd av barn.

Er pynten fin og er det barna som har lagd den? Nå kjenner jeg godt til juleverksteder etter flere år i grunnskolen. Både som elev og som lærer. Som barn elsket jeg disse dagene. Det var harmoni på skolen. Jeg trodde i hvertfall det. Vi meldte oss på grupper med ulike aktiviteter, hvor skolens formingskyndige personale, instruerte oss elever, hvordan vi skulle løse det som den gang ble kalt for formingsoppgaver. Vi lagde klokkestreng, juletrepynt i halm og vi støypet lys. I bakgrunnen kunne vi høre svak julemusikk fra en av skolens få kassettspillere. Lærerene fremstod som rolige. Det var hverken mas eller jag på disse dagene. I alle fall ikke slik jeg oppfattet det.

Hvordan foregår juleverksteder for yngere barn? Barn i barnehagealder for eksempel. Hvem limer på øynene og hvor kreativt er det egentlig med halvfabrikat fra Panduro? Hvorfor er ikke dette et tema på foreldremøtene? Jeg vet selvsagt hvorfor. Jeg ville mest sannsynlig blitt sett på som småfrekk, om jeg ytret slike tanker på et felles møte i barnehagen eller på skolen, for den saks skyld.Jeg hadde blitt mora til han gutten som ikke er fornøyd med sønnens gaver. Det hadde vært grobunn for mange spekulasjoner rundt omkring på ulike pauserom i barnehager og på skoler. Men hva betyr et slikt juleverksted for forming som et kunstfag? Jeg antar at det betyr svært lite.

Juleverksted er etter min mening, forankret i en typisk adventsaktivitet, som har fått merkelappen koselig.Tradisjoen har mest sannsynlig overlevd seg selv, uten pedagogiske debatter, bare påvirket av masseproduksjonens ideologi. Hvor er røstene til formingslærene blitt av? De er selvfølgelig begravd i realiteten om at faglærer er blitt et skjellsord. Juleverksted er blitt en dag hvor barn lager flest mulig gaver til slekt og venner, uten hverken å lære teknikker eller legge flid i arbeidet. Og det er vi voksne, inkludert meg selv, som lærer barna det. Seksti minutter på hver stasjon, også rullerer vi tre til fre ganger i løpet av dagen. Slik lyder stemmen min på juleverkstedet. Kan julepynten da bli fin?