Myggfri zzzzone

Mygg er irriterende. Så fryktelig irriterende at jeg kan finne på å si en rekke ufyselige ord etter hverandre. For deretter å klappe og slå rundt meg til liten eller ingen nytte.
De frekke insektene stikker og suger blod som små vampyrer. Igjen sitter jeg med kløe og en stor dose irritasjon. Jeg klarer ikke i det hele tatt å se nytteverdien av disse idiotiske myggene.
Så da er spørsmålet, hvor finnes det en myggfri sone på Finnmarksvidda?
I håp om å få være i fred og ro på en og annen godværsdag, har familien gått til anskaffelse av en myggfanger. Det er hverken en myggspiral, av den lille grønne sorten, som stinker ut hele hytta, eller beholdere som plugges inn i stikkontakter. Det er rett og slett en stor og effektiv myggfanger. Noen vil kanskje stille spørsmål om den er miljøvennlig. Joda, om du vurderer den opp mot den sosiale gleden ved å kunne sitte ute ved hytteveggen en sommerkveld, så er den helt klart miljøvennlig i et sosialt perspektiv. Om vi snakker om utslipp og gass, så er jeg ikke så sikker. Men en ting er sikkert. Den forurenser ikke like mye slik som gassanleggene rundt omkring i kongeriket gjør.

<

Jeg vil ikke reklamere for produkter. Så for ordens skyld gjør jeg oppmerksom om at jeg har ingen anelse hva myggvognfangeren heter. Vet heller ikke hvor den er kjøpt og om den består diverse forbrukertester. Jeg er på teststadiet. Neste sommer er jeg kanskje gått over til de små grønne spiralene.

Medaljens bakside

Bloggen min er for lite selvkritisk. Jeg retter blikket mot andre og stiller spørsmål om en del saker og ting. Nå synes jeg det er på sin plass at jeg retter et kritisk søkelys mot meg selv. Jeg tenker meg at en journalist stiller meg følgende spørsmål:
– Kan du nevne en svak side med deg selv, Siv?
– Uansett hvor i verden jeg befinner meg, så har jeg aldri kontroll på sokkene mine og i hvertfall ikke på strømpene til resten av familien, ville jeg ha svart.
Bildet nedenfor taler vel for seg selv. Den gule plastkurven, kjøpt fra en eller annen billigkjede, har fulgt meg i minst et tiår. Og det uten at innholdet har blitt mindre. Derimot har antall enslige sokker økt betaktelig med årene.
– Vil du omtale deg selv som en rotekopp?
For et spørsmål, tenker jeg. Hvem vil fremstillie seg selv som en rotekopp i disse perfekte interiørblogg tidene? Er det trendy å være en rotepave?
Ukebladene er fulle av hjemme hos reportasjer med perfekte hjem, også skal jeg midt i juli måned, fremstå som en motpol til disse perfekte husstandene og personene.
Journalisten venter på svar, slik han alltid gjør.
– Rotekopp eller ikke- jeg har i allefall ikke kontroll på sokkene. Så på en måte kan du vel omtale meg som det, svarer jeg litt motvillig.

Normaltilstanden er på vei inn i de tusen hjem

Nå er det mulig å ringe til folk, uten å blir avvist med at du ringer midt i en kamp. Jeg har ikke oversikt over hvor mange fotballkamper det er spilt i Sør-Afrika den siste måneden. Tror ikke jeg skal finne det ut heller.

Om noen skulle tro at jeg hater fotball, så er det definitivt feil. Jeg så en kamp under årets VM. Jeg snakker selvsagt om finalen. Hvorfor kaste bort masse tid på å se mange uinteressante kamper, når det hele avgjøres i finalen? Og hvorfor heiet jeg på Spania? Jeg liker tapas. Ganske enkelt. Akkurat slik fotball er.

Nasjonale prøver i svømming

Svømmeferdighetene til barn er satt på dagsorden. Det kommer ikke en dag for tidlig. Når barn i skolealder drukner med bakgrunn i at de har dårlige svømmeferdigheter, er det på sin plass at blikket rettes mot svømmeopplæringen. Norges Svmmeforbud krever at det blir nasjonale prøver i svømming for 10 åringer. Vil ha nasjonale prøver i svømming

Nasjonale prøver som måle- og vurderingsredskap har tidligere vært diskutert. Diskusjonen startet da det ble innført nasjonale prøver i lesing og regning. Når skoleklokkene ringer til høsten, er det sannsynlig at diskusjonen om nasjonale prøver i svømming blusser opp. Er det rett med en slik diskusjon, dersom tiltaket hindrer at barn drukner, samtidig som det skjerper kommunene og politikere til å ivareta bassengtilbudet? Les mer om nasjonale prøver i svømming i blogginnlegget til Berit Rekve

I bloggen til Ida Jackson oppfordrer hun om at innlegget hennes om huskeregler ved drukning spres videre. Nedenfor er hennes innlegg.

OBS! Det du MÅ vite om drukning
Siden det er sommer og vi tilbringer tid ved vannet, tenkte jeg at jeg skulle publisere noen huskeregler om drukning.

Jeg leste denne artikkelen tidligere idag og fikk sjokk over å forstå at jeg faktisk ikke visste hvordan det ser ut at noen drukner.

For å sitere artikkelen:

The Instinctive Drowning Response – so named by Francesco A. Pia, Ph.D., is what people do to avoid actual or perceived suffocation in the water. And it does not look like most people expect. There is very little splashing, no waving, and no yelling or calls for help of any kind. To get an idea of just how quiet and undramatic from the surface drowning can be, consider this: It is the number two cause of accidental death in children, age 15 and under (just behind vehicle accidents) – of the approximately 750 children who will drown next year, about 375 of them will do so within 25 yards of a parent or other adult. In ten percent of those drownings, the adult will actually watch them do it, having no idea it is happening (source: CDC).

Artikkelen viser hvordan tv-serier og filmer feilinformerer oss om hvordan drukning ser ut. Vi tror at folk som er i ferd med å drukne roper, plasker og hoier, men tilfellet er at det er helt omvendt. Det betyr at folk som tar badevaktkurs lærer helt andre kjennetegn enn befolkningen forøvrig. Hvilket betyr at folk sjelden legger merke til om noen av sine nærmeste er i ferd med å drukne.

Det betyr ikke at folk som roper på hjelp og plasker med armene ikke har problemer. De har panikk, og det er farlig nok i seg selv. Forskjellen på dem og folk som virkelig drukner er at folk med panikk kan hjelpe til med sin egen redning. De kan gripe tau, livbøyer og klamre seg til armen din.

Når noen drukner, får de ikke luft, og dermed kan de heller ikke skrike. Lyd er annenprioritet for ånderettsystemet vårt. Oksygeninntak er førsteprioritet. Hvis vi ikke får puste, kan vi dermed heller ikke lage lyd.

Heldigvis kan vi lære oss å kjenne igjen hvordan drukning ser ut:

Se etter dette:

•Hodet lavt i vannet, munnet på vannnivå
•Hodet vippet tilbake med munnen vidåpen
•Øynene glassaktige og ute av fokus
•Øynene igjen
•Håret foran ansiktet
•Bruker ikke bena og ligger vertikal i vannet
•Hyperventilerer eller gisper
•Prøver å svømme, men kommer seg ikke av flekken
•Prøver å rulle bakover på ryggen
Artikkelen anbefaler noen enkle sikkerhetsrutiner:

So if a crew member falls overboard and every looks O.K. – don’t be too sure. Sometimes the most common indication that someone is drowning is that they don’t look like they’re drowning. They may just look like they are treading water and looking up at the deck. One way to be sure? Ask them: “Are you alright?” If they can answer at all – they probably are.If they return a blank stare – you may have less than 30 seconds to get to them. And parents: children playing in the water make noise. When they get quiet, you get to them and find out why.

Fordi det ikke hjelper å kunne munn-til-munn-metode hvis du ikke skjønner at noen er i ferd med å drukne. Spre artikkelen, og endre det mentale bildet ditt av noen drukning. Du legger merke til dem som skriker i panikk uansett.

Bensinstasjoner og matutvalg

Jeg er ingen sunnhetsguru. Jeg spiser gjerne boller, søtsaker og det hender også at jeg har sikkelig lyst på en kald brus. Alt dette bungner det av på bensinstasjonene. Det fikk jeg erfare da vi startet ferien. Plakater så store som hus kunne friste med nystekte hveteboller. Med eller uten fyll. Jeg var lei disse plakatene allerede da vi bare hadde kjørt 20 mil. Jeg var rett og slett lei av det dårlige matutvalget som eksisterer på en rekke bensinstasjoner. Hveteboller, hvetebaguetter, pølser med bacon var det nok av i diskene. Jeg ville ha litt Ingrid Espelig Hovig mat. Kroppen min skrek etter fiber! Jeg skjønte at ønsket om et eple bare forble en drøm. Det var faktisk talt helt umulig å oppspore et eple og en salat, på bensinstasjonene mellom Hammerfest og Andenes. Det nærmeste jeg kom noe sunt av fredagens utagve av Dagbladet, som kunne fortelle meg om hvilke grep jeg måtte ta for ikke få diabetes 2. Med en pose med boller med daim i, satt jeg i bilen og tok testen.
Jeg rister på hodet. Vi har da så mange lover og regler som regulerer alt vi kjøper og selger. Det må da være mulig å lage en lov som påbyr bensinstasjoner om å selge frukt og salater.

Sommerjobb

Det er sjelden i grunn jeg tenker på jobb i ferien. Det er godt å koble av og la jobbtankene hvile. I allefall for en stund. For noen et par uker og for andre kanskje litt lengere.

Forleden dag kom jeg til å tenke på min første sommer jobb. Det var en turistbuss av den gamle sorten som vekket minnene.
Skoleferiene etter niende klasse tilbringte jeg på det som den gang var byens største hotell. Mulig det er det største overnattingsstedet i dag også. Jeg har mistet oversikten over hotell livet i byen, etter at jeg fikk fast jobb i kommunen. Sommerjobben som stuepike må ha vært en jobb jeg på en eller annen måte likte. Hotellet skulle skinne fra innerst til ytterst. Vi bar tøy, byttet på senger, vakset toaletter, som reiseglade turister fra hele verden hadde sittet på, polerte vaskeservanter og luftet rommene, slik at akkurat det rommet skulle lukte friskt i det gjestene åpnet romdøra.

Noe av det artigste med jobben var definitivt pusene. Det var ikke mange av dem. Hotellet ble ikke rent av seg selv. Det skjønte selv de femtenåringene som hadde fått sommerjobb. Derfor tok vi ikke pauser i hytt og pine. Vi jobbet som helter. De fleste av oss hadde fått jobben på bekjentskap. Jeg følte meg håndplukket for jobben, til tross for at det var venninnen min som hadde lagt inn et skussmål for meg.

Men hvorfor var pausene så artige, at jeg husker dem selv i dag?
Pausene, to ganger 10 minutter og den ene halvtimen midt på dagen, var fylt med latter og skrål. For utenforstående var det sikkert umulig å skjønne noe av det som foregikk på det lille personalrommet. Vi satt som sild i tønner. I dag ville rommet sannsyneligvis blitt stengt for slik virksomhet. Vi spiste og lo mens mens de fleste røkte sigaretter og drakk personalbrus. Om vi jobbet overtid, noe vi gjorde ganskle ofte, fikk vi kjøpt personalmiddag. Det var et frynsegode jeg satt stor pris på. Det gikk for det meste i stekt eller kokt steinbit. Det var visstnok det de fleste turister fikk da de gjestet det som i allefall den gang var verdens nordligste by.

Og når det gjelder gjester så var de fleste like. De sov, spiste i restauranten og gav generelt sett lite tips. Men vi ble ikke sure om det ikke lå penger på rommet til oss. Det hendte at noen av turistene hadde vært uheldig og lagt igjen visittkort som inngikk i kategorien smuss. Da vanket det smusstillegg på hundreogfemti kroner for den som tok på seg de gule gummihanskene. Jeg holdt pusten i det jeg tørket opp illeluktende avfall. Menneskelig avfall. Det skulle helst ha havnet i toalettskålen. Kanskje hadde gjesten vært syk, eller bare hatt det ekstara gøy i baren kvelden før avreise.

For å forberede meg til arbeidsdagen, pleide jeg å få eldre venner til å kjøre meg forbi hotellet om kveldene. Da kunne jeg se hvor mange gardiner som var trekt for vinduene. Om alle gardiene var trekt for, kunne jeg innstille meg mentalt på en arbeidsdag med overtid. Overrakselsesmomentet dagen etterpå var bare om steinbiten var stekt eller kokt. Men det spilte for så vidt ingen rolle, så lenge vi fikk våre etterlengtede pauser, hvor vi hylte av latter, slik bare femtenåringer kan gjøre.

Husker du forresten hva som var din første sommerjobb?

Når det gjelder pausesnakking, så anbefaler jeg Det er ikke din plikt av Jakob Arvola. Det er fullt mulig vi kan hyle av latter i pausen, om vi gir rom for det.
På spørssmål om hvem jeg vil sende en sommerhilsen til, så er svaret definitivt: Alle stuepikene rundt omkring i landet. De gjør en god jobb, selv om vi ikke ser dem så ofte på hotellene.