God visesanger i fra nord.

Jeg priser meg lykkelig over at den kulturelle skolesekken finnes. Midt i en teoretisk hverdag, får skoler besøk av gode artister, som sprer inspirasjon og glede. Tonje Unsatd fra Evenes skapte god stemning, da hun gjestet skolen som jeg arbeider på.

Lesing skal være gøy!

Barns leseferdigheter skaper bekymring.
Dommen fra fagfolk har vært tydelig. For å bli gode lesere, må foreldre og skole ta ansvar. Det må leses mer på begge arenaene. Og det er nettopp her jeg vil at vi skal stoppe opp.
Hvilke tekster skal barn lese for å bli gode lesere?
Selv lyderte jeg meg sakte, men sikkert igjennom setninger om Fiffi og Foffo. I dag fremstår disse figurene som rene fossiler. Bilder og tekster i lærebøkene er endret i moderne retning. Men ikke alle barn har de samme mulighetene til å møte spennende tekster i sitt første møte med bokstaver. Kommuneøkonomien avgjør ofte om det blir nye lærebøker eller ikke. Min oppfordring er å sette foten ned.Start et leseopprør. Si i fra til en lærer, rektor eller politiker, snakk sammen med andre foreldre, om barn må starte leseopplæringen, med å lydere seg gjennom setninger som er meningsløse. For hvem får lyst av å lese mer av setninger som dette:
Mor ser en sau. Mor sier sau. Hvor er sauen?

Foreldrekafe

På barnehagens dag, er det lov å smile litt, selv om det ennå ikke er full barnehagedekning.
Det står stor respekt av de kvinner og menn, som tar i mot barna, hver morgen.
Men det er ikke like lett for foreldre og følge med dagsplaner, ukeplaner og periode planer? Skal det være nissefest, glemte jeg Lucia drakten og var det grøt fest eller lommelykt dag?
Eller må du kanskje spørre sjefen om fri for å dra på foreldrekafe?

Kåseri:

Hvem er det som har funnet på foreldrekafe i barnehager og skolefritidsordninger?
Er det enslige mødre eller arbeidsskye fedre ? Det kan nå i alle fall ikke være yrkesaktive foreldre som har nok med å få stablet hele familien i klærne tidlig på morgenen,
for så å bringe arvesølvet i hu og hast i barnehagen, som har kommet på et slikt påfunn.

«Det er jo de som arbeider i barnehagen som bestemmer slikt», sa ei venninne av meg.
«Det er jo derfor de har palnleggingsdager», sa hun.
«Det er ikke mulig», svarte jeg.
Ingen vil nå seg selv så vondt. Fylle barnehagen med flere sett av stressa mødre og fedre, besteforeldre, tanter og onkler. Og det på samme tid. Skjenking av kaffe. Dele ut kaker og pølser til de stakkars forsømte ungene som har foreldre som er på jobb. Organisere sitte plasser til alle. Snikk snakke med besøkende.
Tørke snørr og tårer innimellom all kaffedrikkinga. Finner personalet på dette frivillig?

Inni mellom slagene bruker jeg å sondere terrenget blant mine egne barn. Kravet om full deltakelse er ufravikelig. Når det er kaffetid i barnehagen eller i skolefridtidsordninga er ungene fast
bestemt på at hele familien skal samles , enten det passer eller ikke.
Det var faktisk en gang at vi hadde fått ordnet barnevakt ei hel helg. Mor og far var lykkelig, men
lykken varte ikke lenge. Hodepinelappen dukket opp. Foreldrekafe samme dag som vi skulle reise. Ungenes store bekymring var samstemt:
«hvem kommer på foreldrekafen når dere skal bort?»

Jeg skjønte fort at der røyk nominasjonen til årets mamma, da jeg måtte ringe
rundt til bekjente og spørre om de kunne være stedsfortreder for et reiselystent foreldrepar.
Men jeg visste at vi kom til å få flere sjanser. Disse sammenkomstene er godt innarbeid blant kaffetørste
foreldre. Og de blir nok ikke avviklet med det første.
Og som sagt, vips der satt jeg på en ny foreldrekaffe. Da jeg hadde fått balansert meg
gjennom lokalet og funnet en stol, beregnet på småfolk, med henden fulle av kaffe og kaker, kom
ungene og spurte: «Når skal vi dra hjem?»

En god start på dagen.

Ingenting er vel langt bedre enn å våkne opp til gode nyheter. Av en eller annen grunn, blir jeg mer eller mindre fanatisk, når startskuddet til Finnmarksløpet går. Merkelig i grunn. Jeg er ikke spesielt sportsinteressert og konkurranseinstinktet døde, da resultatlistene fra obligatoriske idrettsdager på skolen, ble hengt opp til allmenn beskuelse. Og når det gjelder hunder, så har jeg lenge innbilt meg, at de fleste hunder, store som små, har hatt lyst på en bit av leggen min. Disse tankene har iallefall blitt bedre med årene. Og nå når hundespannene i Finnmarksløpet, har lagt av gårde, fremstår polarhundene, som verdens snilleste hunder, for meg.
Jeg vil følge dem dag og natt. Jeg foretrekker å følge staute hundekjørere og spannene deres, gjennom metervis av snø og vind, fremfor å høre på misfornøyde fotball folk, som ikke liker snø i serieåpningen.
Denne helga har jeg satt av til de gode nyhetene. Det gir en fantastisk start på dagen.

Svarslipp

Jeg innrømmer det gjerne. Svarslipper er ikke noe fra meg. De kommer ofte hjem ved hjelp av en skolesekk.
Er de kommet inn i huset, er det vanskelig å få dem ut igjen. Svarslippene vandrer rundt i hjemmet. Fra den ene hånden til den andre. Ut av skolesekken. Kjøkkenbordet. På søken etter ei penn. Ei penn som virker.
Saksa. Borte igjen. Hvor er den? Og hvor har svarslippen nå tatt veien? Vinterferie, påskeferie, juleferie, skolefritidsferie, kakebaking og dugnader. Om og men, send oss lappen i retur. Jeg finner ikke slippen- hva skal jeg da svare?

Avsporing

Kommentar:

Det er tankevekkende å se hvilke avsporinger som til tider kan prege norsk skoledebatt.
At et hodeplagg, slik som hijab, kan skape så mye uro, er for meg uforståelig.Jeg trodde politikerne hadde langt viktigere ting å konsentrere seg om når det gjelder skole og barns rettigheter.

Nå er det satt strek for pedagogiske diskusjoner rundt omkring i landet.
Diskusjoner om undervisningsformer og læringsutbytte er en saga blott.

Sentrale politikere, både røde og blå, kjemper om å bringe langt viktigere tema
inn i skoledebatten. Hijaben skal vekk fra skolegården og klasserommene,
og den skal sendes rett i skammekroken. Til dette arbeidet trenger politikerne
drahjelp fra lærerne.

Tusenvis av ungdommer dropper ut av videregående skole årlig.
Barn sitter i skolebygg som burde ha vært jevnet med jorda.
Dette blir bare bagateller, når sutreklubben på Stortinget, og langt inn i regjeringskorridorene, har talt.

I god enhetsskoleånd, skal alle bli behandlet likt. Kultur og religion skal skolene bare hoppe bukk over.
Men når det kommer til den tradisjonelle julegudstjenesten, da snakker ikke flertallet ikke om tvang.
Foreldrene skal da bestemme om deres håpefulle skal delta eller ikke.Da er det ikke
snakk om hva barna vil, selv om det handler om både Jesus og Gud.

Og nå som politikeren kaster ballen over til landets pedagoger,så skulle jeg ønske at alle hadde fått muligheten til å ha vært flua på veggen. Bunken av prøver som venter på å blir rettet, må vike for disse tunge politiske beslutningene. Hijab bruken til småjentene skal utredes og kartelegges.
Tro hva inkluderingsministeren egentlig synes om dette. Mulig at han har fått munnkurv av sine egne, ettersom vi har hørt lite fra ham i saken.

Politikerens første bud i skoledebatten er at hijaben må av.
Det er, etter min mening, stillstand i den offentlige skoledebatten.
Og det kan vi ikke takke vår herre for.