Hekta på sushi

Åhhh, hvor jeg ønsker at det eksisterte en sushirestaurant akkurat der jeg bor.
Jeg er blitt helt hekta på den japanske retten, slik som store deler av befolkningen i Norge, også er er blitt. Det er trolig et av de få fellestrekkene jeg har med vårt kronprinspar, om vi skal tro den kulørte presse, som av og til viser bilder av selveste Kronprinsen når han henter sushi på en take away restaurant på beste vestkant i hovedstaden. Disse bildene, av Håkon Magnus, er mest sannsynlig mer verdt for fiskerinæringen, enn nasjonale påfunn av politikere, slik som kampanjer og opplysningskontorer, som skal lokke befolkningen til å få øynene opp for norsk fisk.
Men hvor i all verden skal vi som bor i små byer og utpå bygda få tak den japanske delikatessen?
Vel, selv meldte jeg meg på et sushi kurs, og øver så ofte jeg kan på å lage mesterverk av ris, laks og tangblad.
Oppskrifter og fremgangsmåter er det god tilgang til på youtube og på nettet for øvrig. Jeg sier som min bestemor brukte å si – Øvelse gjør mester.

Skolestart

Enten man liker skole eller ikke, er det noe spesielt ved skolestart.
Som lærer er det alltid spennende å møte elevene etter en lang sommerferie. Selv synes jeg det er høytidelig å komme i klasserommet til spente elever.
For de som skal følge barnet sitt for første gang til skolen, er det ekstra spesielt. Det er en ny epoke i livet.
Men vi vet at skolestart og skoledagen, ikke er like bra for alle elever. Selv hadde jeg mange tanker omkring skolestart, da vi skulle sende egne barn, inn i det norske skolesystemet.
Kom dette å gå bra? Nye spørsmål dukket stadig opp, selv om vårens førskolestart bestod av tilvenning, foreldremøter og all mulig nødvenig informasjon.
Den samme våren møtte jeg daværende utdanningsminister, Bård Vegard Solhjell, på fylkets utdanningskurs. Men jeg ble ikke umiddelbart tryggere av den grunn. I tillegg var det streik og foreldre i hele landet hadde problemer med å få SFO- kabalen til å gå opp. Og som om ikke det var nok, debatten om samiske læremidler blusset opp for fullt.
Med utgangspunkt i at jeg for første gang skulle bringe førstefødte inn i skolen, skrev jeg følgende tekst.

***************************************************************************
Norsk skole er i vinden for tiden. Men ikke akkurat i medvind.
Elevene framstilles som dumme sauer gjennom de såkalte PISA-undersøkelsene og lærerne streiker.
Hjemme hos oss var gleden derimot stor da 6 åringen mottokk brev fra skolen.
– Æ har fått brev fra kommunen, kunne han stolt meddele til broren, som var grønn av misunnelse.

Tør jeg virkelig å la gutten vår starte i norsk skole? Statistikken taler i mot familiens håpefulle. For det første er han gutt. Forskning viser at norsk skole passer best for de med en liten munn og to store ører – som regel pliktoppfyllende jenter. For det andre bor vi i Finnmark, og i forrige uke fikk også utdanningsminister, Bård Vegar Solhjell, kjennskap til at 50% av alle som starter på yrkesfaglig studieretning i fylket slutter. Og verst stilt er det for guttene. I tillegg herjer det en rekrutteringskrise over landet. Få vil bli lærere.

Jeg trøster meg med at vi ikke er samisktalende. Da hadde det vært krise. Som mor til en norsk språklig gutt, slipper jeg å kjempe for læremidler og undervisning på eget morsmål.
Det enkleste for de samiske foreldrene, er kanskje å ta turen til Sametinget. Der kan de velge bøker på øverste hylle. Tror faktisk de kan ta med seg et helt klassesett. Nede i kjelleren, ligger det titusen vis av bøker, og nå skal byråkratene vise handlekraft. Bøkene skal komme til sin rett. Inn i skolene og ut til elevene.

Det er bare å håpe at læreren får bedre lønn, og at leseferdighetene og resultatene fra PISA-undersøkelsene blir bedre. Kanskje blir det da ro i skolen, slik at elvene kan forsøke å nå kompetansemålene i Kunnskapsløftet.
Så gjenstår det bare å se om kommende første klassinger, er like stolt og motivert, når de om ti år mottar vitnemålet fra Grunnskolen.

***************************************************************************

I løpet av det kommende skoleåret, kommer vi til å høre i media, på skolemøter og foreldremøter om mobbing, frafall i videregående skole, farlige skoleveier, udugelige lærere og elever som ikke kan lese eller skrive etter flere år på skolebenken. Jeg håper inderlig at disse sakene får stor spalteplass i mediene og desto større fokus på de mange skolene. Men samtidig ønsker jeg også å høre om gjennomsnittseleven. Disse barna og ungdommene blir ofte glemt i debatten og i de skolefaglige diskusjonene. De faller mellom barken og veden. De har få spesifikke vansker og de oppnår sjelden toppkarakterer.Til tross for dette arbeider de jevnt og trutt, følger trofast beskjeder, og lager sjelden bråk. De utgjør på mange måter den grå massen, litt slik som midtbanespilleren på fotballbanen. De er rett og slett normalelever, som også har et utviklingspotensiale. Måtte dette skoleåret bli viet til også gjennomsnittseleven, fordi akkurat de elevene fortjener det!

Og når det gjelder skolestart, så har jeg alltid det like artig når jeg ser på det ene bildet fra min egen første skoledag. Med tykk pannelugg, ny blå jakke og mine første ( og siste, tror jeg) brune Ecco sko, med tykk såle, virkelig fotformsko i sin opprinnelige form, kan jeg skimte et lite smil i en spent kropp. Husker du hva du hadde på deg på første skoledag og hvordan var den dagen?

Datatrøbbel

Jeg ble regelrett vettskremt da jeg hørte på nyhetene i går. Barn med diagnosen dysleksi, skal ikke lengere får gratis datamaskin. Årsaken er at de fleste familier har egen PC. Det er helt sikkert korrekt, men jeg antar at de færreste har de retteprogrammene som mange dyslektikere er avhengig av.
Hvordan skal denne nye ordningen fungere i praksis? Og hvordan skal barn som ikke har med seg familiens datamaskin på skolen, klare seg i en teoretisk hverdag?

På bærtur

Bærplukkersesongen er i gang og samtalen mellom de bær frelste dreier seg i all hovedsak om hvor mange kilo bær dem har klart å ”karre” til seg.

Selv svarer jeg kontant når folk spør om hvor mye bær jeg har sylta og safta :
”æ like ikke å plukke bær. ”
Da kommer det lange utredninger om antioksidanter og hvor deilig det er å sitte midt ute på vidda og nyte en kopp kaffe i fred og ro og for ikke å snakke om den nydelige juledesserten. Men ingen nevner hvor irriterende det er å måtte lirke steinen i disse bærene ut av tennene. Og for ikke å snakke om all mygg som du må kjempe i mot. Jeg tror ikke det spytt på det der med avslapping. Akkurat nå ligner vidda på selveste Carl Johan. Jeg har til og med hørt at ekstremistene av bærplukkere reiser til private bærmyrer og enda til betaler for å få med seg herligheta hjem, og hvem klarer å sitte å drikke kaffe mens nabokjerringa plukker opp all bæra?

I fjor da vi etter en lengere ferietur, paserte bærplukkerens eldroado- Sennalandet – fikk jeg se både gamle som unge, spreke og skrøpelige, som alle småsprang på myrene i jakten på årets juledessert. For å slippe å måtte avslutte sommerferien med bæreplukking, konstaterte jeg kjapt at bøttene til ”bærfetisjene” var omtrent tomme. Og da jeg noen dager senere stod i kø på bensinstasjonen kunne ei dame fortelle følgende dommedagsprofetier: Det er ikke et kart å se. Nåja, tenkte jeg for meg selv. Du er av den typen som ikke unner andre enn deg selv litt av viddas gull. For det er kanskje med bærplukkere som politikere . Du kan plassere dem i ulike kategorier.

Du har den sosialdemokratiske AP-plukkeren som mener at det er bær nok til alle. Også har du den typiske SV plukkeren. Det er hun som plukker masse multebær, som levers til de lokale sykehjemmene.
Men jeg tror jaggu meg at høyre folk og Frp`ere også jager rundt på vidda etter bær. ”Siv Jensen plukkeren” er de som mener at det er altfor lite synlig og uniformert politi utpå bærmyrene. All bær skal være forbehold borgere med norsk statsborgerskap og plettfri vandel. Også til slutt har du den samepolitiske bærplukkeren. Det er han som suser over vidda på firehjuling i ren overbevisning om at familien er avhengig av tonnevis med bær om grøftebodene skal overleve.

Men fortvil ikke; har du ikke mulighet til å plukke multebær i år, så kan du kaste deg inn i blåbær eller tyttebærkampen. Eller du kan gjøre som meg: Spise opp den nedfryste bæra som er gjenglemt fra i fjor, og det kan du gjøre mens du nyt en god kopp kaffe i hjemlige omgivelser. Det er rekreasjon, det!

Kåseriet er omskrevet litt. Det orginale kåseriet ble sendt i august 2009 på NRK Troms og Finnmark.
Selv koser jeg meg mye med å lytte på kåseriene i Norgesglasset på P1. Anbefales på det varmeste. Gjerne sammen med en kopp kaffe og ei brødskive med nyrørt syltetøy på:)

Hva er det du mener?

Som den største selvfølgelighet, gikk jeg inn i en gardin og interiørforretning, og spurte etter slingerduk i metervare.
Ansiktsuttrykket til jenta bak disken lignet på et stort spørsmålstegn, og jeg skjønte raskt at her var det behov for nærmere forklaring. Ikke fordi den ansatte ikke var oppdatert på sitt felt, det dreide seg derimot om mitt ordvalg. Jeg hørtes muligens ut som en gammel byssegutt, som var lei av at kopper og karr, danset rundt på bordet i byssa, bare det kom noen bølgeskvulp.
– underlag i gummi som jeg kan ha under stolputer, slik at de ikke glir, sa jeg.
– er det slike du mener, spurte jenta?
Bingo! Vi forstod hverandre nå. Jeg tok villig opp Visa koret og betalte for de seks slingerdukene, slik jeg ville ha omtalt dem for. Da jeg kom hjem leste jeg på kassalappen. Det stod 6 stk stolputeunderlag. Ikke rart jenta ikke skjønte hva jeg sa.

Min favorittdings- neseskyllehorn

Hver sommer glemmer jeg en side av meg selv. Det kommer like overraskende. Ja, litt sånn julekvelden på kjerringa, kan man vel egentlig si. I slutten av juli, som regel, begynner jeg å oppføre meg som en trassig
14. åring. Jeg burer meg fort inne. Svarer fort litt vel surt på spørsmål fra mine nærmeste og kan finne på å holde senga en dag eller to. Det hele dreier seg om polllenallergi. Nå som jeg kan puste med nesen, må jeg le litt av meg selv. Tenk å glemme at jeg faktisk har pollenallergi! Og det utrolige er at jeg alltid tror at det er en kraftig sommerinfluensa som er på vei. Medisiner og medikamenter er rett og slett et fremmedord for meg. Når jeg omsider har skjønt at det er allergi, tyr jeg til min private behandlingsform. Jeg legger en fuktig vaskeklut over munn og neseregionen. Det lindrer en halvtimes tid, og jeg kan dermed stå opp fra min jeg-synes-veldig-synd-i-meg-dvale.

Det var på spørsmål om gresspollenprognoser fra en bekjent, en ærlig og trivelig jente, at jeg tok grep om skolemedisinens medikamenter. Jeg fikk viktig og nyttig informasjon om elementære behandlingsformer slik som nesespray, øyedråper og noe så fremmed som neseskyllehorn. Sistnevnte, minner meg litt om en krukke fra orientalske eventyr. Saltvannsmikstur fylles inn i neseboret ved hjelp av neseskyllehornet. Luftveiene, i allefall et av kroppens pusteorgan- nesen- renses for små gresspollen. Helt underbart må jeg meddele kun timer etter min første neseskylling. Og til neste år lover jeg ektemannen om at jeg IKKE skal glemme at jeg har gresspollen allergi, selv om det er sommer. Jeg kommer også garantert til å overgi meg til skolemedisinens hjelpemidler.