Våkn opp, mannfolk!

Forleden dag var jeg på et av toalettene på Universitetet i Tromsø. Jeg ble ganske overrasket da jeg oppdaget at stelleromet i 1.etasje var inne på dametoalettet. Synes liksom pappaer det er helt i orden å gå på dametoalettet når barnet skal ha ny bleie? Nei, jeg var ikke inne på herretoalettet og sjekket forholdene. Det trengte jeg faktisk ikke. Skiltene på veggen viste ingen tegn til at det var et stellerom inne på pappatoalettet. Dette kvalifiserer ikke akkurat til likestillingsprisen.

Reklamer

Kokebok for barn

Endelig fant jeg ei kokebok for barn, som tar for seg retter som er aktuelle i 2011. Boka starter med en enkel introduksjon om blant annet kjøkkenregler og sunt kosthold. Deretter følger en rekke oppskrifter som kan gi de fleste vann i munnen. Oppskriftene er merket med ulik vanskelighetsgrad; lett, middels og vanseklig. Dette er boka for deg som har barn som så gjerne vil lage god og moderne mat til seg selv og de andre i familien. Boka krever at barna kan lese eller at en voksen leser oppskriften høyt. Bortsett fra dettte, klarer de fleste barn fra 8 års alderen å gjøre det meste av det som står i oppskriftene. Boka inneholder retter som kan falle i smak blant både store og små ganer. Hvem sier at du må være voksen for å lage sushi og cæsarsalat?

Vinteraktivitetsdager

Vinteraktivitetsdager krever en god logistikk pappa eller mamma. Ja, for om de håpefulle, skal få med seg grillpinne, varm kakao, ekstra skifteklær, pølse, sitteunderlag og passelige ski med staver, kan man ikke stå opp til vanlig tid. En god logistikk sjef, setter mest sannsynlig vekkerklokka på ringing, en halv time tidligere enn vanlig. Om han eller hun, ikke gjør alt klart kvelden før den store dagen, da. Det kaller jeg planlegging. Kanskje vi prøver det til neste år….

Komplisert

For bare et par år siden, var det enkelt å skru på fjernsynet. Det var bare å holde kontroll på husets eneste fjernkontroll. Nå derimot er det fullt kaos i tv-stua. Det er hele tre fjernkontroller å holde styr på. En for skjermen, en for den digitale boksen og en for lydanlegget. Mitt første skrekkmøte med disse fjernkontrollene, var selvfølgelig en kveld da jeg var alene hjemme. Jeg brukte et par intense minutter på å finne alle kontrollene. En lå på bordet. En i sofaen. Og en under sofaen! Men det skulle vise seg at jobben var langt fra gjort, da jeg omsider hadde funnet ALLE styrepinnene. Det var nå marerittet startet. Jeg trykket på en mengde knapper, før jeg etter 10 irriterende minutter, fikk på kveldens Nordnyttsending. Og hva gjør jeg når vi har barnevakt? Jo, jeg ser an alderen til barnevakta. Programmerer deretter fjernsynet inn på den kanalen jeg antar barnevakta vil se på. Deretter gir jeg en lett innføring i tekologiske ord og vendinger, slik som HDMI 1 og HDMI 2. Det er selvfølgelig forkortelser som jeg på ingen måte kjenner betydningen av. I beste leggetid hopper jeg bevisst over informasjon om tannpuss, godnattasanger og eventyr, slik at barnevakta ikke ringer etter kort tid og spør om tekniske spørsmål, som jeg overhodet ikke kan svare på over telefon.

Integreringsfella

Makteliten i Norge har mye å gjøre om dagen. Sentrale politkere springer fra det ene studioet til det andre, for å fronte sine synspunkter i integreringsdebatten. Det er bare fantasien som setter grenser for forslagene til de folkevalgte.Rive boligblokker og bygge eneboliger slik at ekte nordmenn også vil menge seg med folk fra fjerne strøk? Snakke bedre norsk og skrive korrekt, er tydeligvis viktig om utenlandske barn og voksne skal komme gjennom det norske nåløyet. Selv hadde jeg en uventet opplevelse under en flytur i hjemfylket. Heldigvis har hverken utenriksministeren eller Siv Jensen gått til det skrittet som damene bak meg i flyet var villig til: Forby mørke folk å sitte ved nødutgangen.
Kåseriet kan du høre ved å klikke på lydfilen med grønn skrift.
Kåseri Nordmann

Takk til gode kollegaer, Jon Are Nilsen og Allan Klo, som oppfordret meg til å skrive om flyopplevelsen i flerkultuerelle Finnmark. Også en stor takk til Merete Jørstad i NRK Troms og Finnmark for god veiledning av teksten.

Charterferie

Jeg trodde jeg var ferdig med charterferie. Med flere slike reiser i bagasjen, trodde jeg at jeg hadde gjennomført min siste charterreise. Ikke mer «følg den blå mappen» strategien. Men midt i en mørk og kald vinter, føltes bestillingsbekreftelsen fra et av de nordiske charterselskapene som et naturlig valg. Fordommer om fulle nordmenn var glemt, og den blå mappen og guidens deltakelse var byttet ut med en CD-plate i bussen. Egentlig like greit. Jeg småsover uansett på disse bussturene fra flyplassen og til hotellet. Tradisjon tro, kommer jeg meg aldri på velkomstmøtene. De arrangeres definitivt for tidlig for et B-menneske. Jeg er jo tross alt på ferie. Og som alltid når jeg er på ferie, har jeg et og samme prosjekt: spise mest mulig lokal mat. Det høres kanskje litt nifst ut, men jeg garanterer en smaksfull reise. Iallefall om du tar turen til Gran Canaria.

Nyttårsforsett

Vi har nylig gått inn i et nytt år, og jeg lurer på hva som skal bli årets nyttårsforsett?

Det hadde vært enklere å satt seg noen mål, dersom jeg i løpet av fjoråret, hadde klart og innfridd nyttårs forsettene som jeg satt meg i fjor. Men den gang ei.
Av en eller anna grunn bestemmer jeg meg mål som jeg ALDRI klarer å nå. Jeg skal bli sunnere, trene mer, ja rett og slett bli et litt bedre menneske på mange måter.
Men hvordan i all verden skal jeg klare dette i år? Kanskje jeg rett og slett skal glemme de uoppnåelige, irriterende forsettene som jeg alltid starter å plage meg selv med hvert eneste år?

Jeg kan jo kort og godt la året 2011 være et hvileår for dårlig samvittighet. Pengene som jeg vanligvis bruker i januar på års kort på treningsstudio og riktige joggesko som jeg aldri bruker, kan jeg jo heller bruke på det som plutselig fall meg inn. Men tanken om et hvileår, stiller meg overfor et annet dillemma. Hva skal jeg si til folk når de spør hva som er mitt nyttårsforsett?
Om jeg sier at jeg har ingen nyttårsforsett, kan jeg jo bli mistenkt for å ha liten selvinnsikt og det som verre er.

Uansett så trur jeg ikke at det er bare jeg som sitter i disse dagene og tenker på blanke ark og de mulighetene som det nye året skal bringe. Hva med folk som trener, spiser sunt, drikker lite og heller ikke røyke. De må nå virkelig slite nå i disse dagene.

Og det er alltid like artig å se hva som er kjendisene sine nyttårsforsett. For et par år siden gikk Pia Haralden ut og sa at hun trente og spiste sunt, så hennes nyttårsfortsett var å møte drømmemannen, og ho Mona Grudt sa at hun skulle fortsette å danse mer. Det er tydelige skiller mellom nyttårsforsettene til kjendiser og resten av grasrota. Tenke deg å stille opp på jobb etter juleferien med slike forsett.

Men hva med politikeren – hvilke nyttårsforsett har de? Starte med å følge sitt eget partiprogram, lyge mindre og lytte mer til folket, hadde det vært en ide?

Jeg tro jeg rett og slett skal droppe kampen om nyttårsforsettene i år, også håper jeg inderlig at jeg ikke får dobbelt så mye arbeid til neste år når jeg skal ransake min egen samvittighet.

Tre for prisen av to?

I går handlet jeg julegave til min far( han leser garantert ikke bloggen min). Jeg ble egentlig litt stolt over meg selv. Jeg lot meg ikke provosere eller bli irritert. Når jeg omsider hadde funnet de klærne jeg mener vil passe pappa i det nye året, gikk jeg til disken for å betale. Tok frem betalingskortet og var klar til å taste inn koden. Men i det den mannlige butikkansatte la tøyet sirlig i posen, haget det inn med spørsmål:
– om du tar to pakker til med denne, får du tre for to. Hvis du tar to til av denne trøyen, får du også tre for prisen av to.
Hjeeeelp! Jeg skal handle en julegave. Skal jeg pakke inn tre like plagg til pappa, bare for at jeg får en ekstra?
Blodet bruste ikke i årene, jeg smilte og sa:
– jeg skal ha akkurat dette.
Også avsluttet vi det hele med normal puls, takkk, værsegod og ha en fortsatt trivelig dag og en riktig god jul.

Annonsering av barn

Nylig leste jeg en annonse i lokalavisa som gjorde meg betenkt. Det hele dreier seg om Bufetat sine annonser som er rettet mot potensielle fosterhjem til bestemte barn. Barn som av ulike grunner ikke kan bo hjemme hos sine foreldre. Foreldre som har feilet så alvorlig at de ikke kan ha sine egne barn hjemme. Omsorgssvikt. I slike annonser er det helt vanlig å oppgi barnets kjønn, alder, vanskeområder, generelle beskrivelser hva barnet har opplevd av vanskeligheter og ønske om hvilken geografisk region fosterhjemmet bør tilhøre. Alt dette for at noen der ute skal bli interessert i å åpne dørene til et hjelpetrengende barn. Tanken virker tilsynelatende god, men jeg er virkelig betenkt. Hvor riktig er det å oppgi detaljerte opplysninger om barnet? I små samfunn kan det være lett å skjønne hvilket barn det dreier seg om. Hvilket personvern har disse Bufetat-barna? Hvem taler barnas sak slik at det er helt greit at sensitive opplysninger om mindreårige presenteres i lokalavisa mellom kjøp og salgsannonser? Er det slik at aktuelle fosterhjemsforeldre sitter og leser annonser og deretter velger barn ut fra disse annonsene, eller skal slike annonser virke informative og realistiske for de som ønsker å hjelpe utsatte barn? Jeg stiller spørsmål om det ikke finnes andre måter å rekruttere fosterhjem på, enn å oppgi de mest sårbare opplysningene i en simpel avisannonse.