Det er et år siden jeg har vært i hovedstaden. I mellomtiden har byen og landet blitt rammet av det utenkelige. Terror. Det gnager i kroppen og sinnet. Et ulmende, utrøstelig sår. Jeg kan fremdeles lukke øynene og se for meg bildet. Flaggene på halv stang.  Kjøreturen etter den 22.juli var lang. Avreise fra Manndalen, ei bygd i sorg. Vi passerte Kvenangen, vakre langfjorden og Tallvik. Alt gikk så sakte. Selv barna i baksetet var stille. Ikke et ord, kun radiosendinger som brøt stillheten. Og i dag skal jeg passere rettsbygningen. Det er merkelig å være tilbake i Oslo. Det kjennes både godt og vondt. Vårt lille land.