Barna mine våkner uthvilt hver morgen. Men de er like fullt bekymret. De venter hver dag på at vi, mamma eller pappa, skal gjøre noe.
De virker oppgitt. De spør de samme spørsmålene om og om igjen. Ingenting skjer.
De sender hverandre oppgitte blikk.
Den nye x-boksen med gitar og trommesett, blir visst ikke koblet til flatskjermen i dag heller.

Et annet sted i Finnmark, nærmere bestemt Vadsø, er også barn oppgitt. Medelever opplever at klassekamerater er sendt ut av landet på kort varsel. De utsendte barna og deres familier, er blitt hjemsøkt av politet midt på natta. Slik må det være om loven skal følges, hevder sentrale politikere og myndighetspersoner. De færreste er hjemme på dagtid. Foreldrene til disse barna, gjør slik politkerne ønsker befolkningen skal gjøre -være ute i jobb. Aksjonen må dermed foregå om natta.

Kun få timer etter at jeg har sunget vuggeviser til barna, leser jeg med vantro i Finnmark Dagblad, at representantene på Finnmarksbenken, er sikker på at myndighetene har gjort det rette i denne saken. Jeg lurer så inderlig på hvorfor barn har så dårlige rettigheter i dette landet, at de blir beordret ut fra sine hjem når de er i sin dypeste søvn? Og det skjer samtidig som vi stadig hører om fokus på psykisk helsevern og andre forebyggende tiltak rettet mot barn og unge. Sludder og vås, sier jeg. Virkeligheten er en helt annen, desverre.

Advertisements