Som den største selvfølgelighet, gikk jeg inn i en gardin og interiørforretning, og spurte etter slingerduk i metervare.
Ansiktsuttrykket til jenta bak disken lignet på et stort spørsmålstegn, og jeg skjønte raskt at her var det behov for nærmere forklaring. Ikke fordi den ansatte ikke var oppdatert på sitt felt, det dreide seg derimot om mitt ordvalg. Jeg hørtes muligens ut som en gammel byssegutt, som var lei av at kopper og karr, danset rundt på bordet i byssa, bare det kom noen bølgeskvulp.
– underlag i gummi som jeg kan ha under stolputer, slik at de ikke glir, sa jeg.
– er det slike du mener, spurte jenta?
Bingo! Vi forstod hverandre nå. Jeg tok villig opp Visa koret og betalte for de seks slingerdukene, slik jeg ville ha omtalt dem for. Da jeg kom hjem leste jeg på kassalappen. Det stod 6 stk stolputeunderlag. Ikke rart jenta ikke skjønte hva jeg sa.

Advertisements