Hver sommer glemmer jeg en side av meg selv. Det kommer like overraskende. Ja, litt sånn julekvelden på kjerringa, kan man vel egentlig si. I slutten av juli, som regel, begynner jeg å oppføre meg som en trassig
14. åring. Jeg burer meg fort inne. Svarer fort litt vel surt på spørsmål fra mine nærmeste og kan finne på å holde senga en dag eller to. Det hele dreier seg om polllenallergi. Nå som jeg kan puste med nesen, må jeg le litt av meg selv. Tenk å glemme at jeg faktisk har pollenallergi! Og det utrolige er at jeg alltid tror at det er en kraftig sommerinfluensa som er på vei. Medisiner og medikamenter er rett og slett et fremmedord for meg. Når jeg omsider har skjønt at det er allergi, tyr jeg til min private behandlingsform. Jeg legger en fuktig vaskeklut over munn og neseregionen. Det lindrer en halvtimes tid, og jeg kan dermed stå opp fra min jeg-synes-veldig-synd-i-meg-dvale.

Det var på spørsmål om gresspollenprognoser fra en bekjent, en ærlig og trivelig jente, at jeg tok grep om skolemedisinens medikamenter. Jeg fikk viktig og nyttig informasjon om elementære behandlingsformer slik som nesespray, øyedråper og noe så fremmed som neseskyllehorn. Sistnevnte, minner meg litt om en krukke fra orientalske eventyr. Saltvannsmikstur fylles inn i neseboret ved hjelp av neseskyllehornet. Luftveiene, i allefall et av kroppens pusteorgan- nesen- renses for små gresspollen. Helt underbart må jeg meddele kun timer etter min første neseskylling. Og til neste år lover jeg ektemannen om at jeg IKKE skal glemme at jeg har gresspollen allergi, selv om det er sommer. Jeg kommer også garantert til å overgi meg til skolemedisinens hjelpemidler.

Advertisements