Det er sjelden i grunn jeg tenker på jobb i ferien. Det er godt å koble av og la jobbtankene hvile. I allefall for en stund. For noen et par uker og for andre kanskje litt lengere.

Forleden dag kom jeg til å tenke på min første sommer jobb. Det var en turistbuss av den gamle sorten som vekket minnene.
Skoleferiene etter niende klasse tilbringte jeg på det som den gang var byens største hotell. Mulig det er det største overnattingsstedet i dag også. Jeg har mistet oversikten over hotell livet i byen, etter at jeg fikk fast jobb i kommunen. Sommerjobben som stuepike må ha vært en jobb jeg på en eller annen måte likte. Hotellet skulle skinne fra innerst til ytterst. Vi bar tøy, byttet på senger, vakset toaletter, som reiseglade turister fra hele verden hadde sittet på, polerte vaskeservanter og luftet rommene, slik at akkurat det rommet skulle lukte friskt i det gjestene åpnet romdøra.

Noe av det artigste med jobben var definitivt pusene. Det var ikke mange av dem. Hotellet ble ikke rent av seg selv. Det skjønte selv de femtenåringene som hadde fått sommerjobb. Derfor tok vi ikke pauser i hytt og pine. Vi jobbet som helter. De fleste av oss hadde fått jobben på bekjentskap. Jeg følte meg håndplukket for jobben, til tross for at det var venninnen min som hadde lagt inn et skussmål for meg.

Men hvorfor var pausene så artige, at jeg husker dem selv i dag?
Pausene, to ganger 10 minutter og den ene halvtimen midt på dagen, var fylt med latter og skrål. For utenforstående var det sikkert umulig å skjønne noe av det som foregikk på det lille personalrommet. Vi satt som sild i tønner. I dag ville rommet sannsyneligvis blitt stengt for slik virksomhet. Vi spiste og lo mens mens de fleste røkte sigaretter og drakk personalbrus. Om vi jobbet overtid, noe vi gjorde ganskle ofte, fikk vi kjøpt personalmiddag. Det var et frynsegode jeg satt stor pris på. Det gikk for det meste i stekt eller kokt steinbit. Det var visstnok det de fleste turister fikk da de gjestet det som i allefall den gang var verdens nordligste by.

Og når det gjelder gjester så var de fleste like. De sov, spiste i restauranten og gav generelt sett lite tips. Men vi ble ikke sure om det ikke lå penger på rommet til oss. Det hendte at noen av turistene hadde vært uheldig og lagt igjen visittkort som inngikk i kategorien smuss. Da vanket det smusstillegg på hundreogfemti kroner for den som tok på seg de gule gummihanskene. Jeg holdt pusten i det jeg tørket opp illeluktende avfall. Menneskelig avfall. Det skulle helst ha havnet i toalettskålen. Kanskje hadde gjesten vært syk, eller bare hatt det ekstara gøy i baren kvelden før avreise.

For å forberede meg til arbeidsdagen, pleide jeg å få eldre venner til å kjøre meg forbi hotellet om kveldene. Da kunne jeg se hvor mange gardiner som var trekt for vinduene. Om alle gardiene var trekt for, kunne jeg innstille meg mentalt på en arbeidsdag med overtid. Overrakselsesmomentet dagen etterpå var bare om steinbiten var stekt eller kokt. Men det spilte for så vidt ingen rolle, så lenge vi fikk våre etterlengtede pauser, hvor vi hylte av latter, slik bare femtenåringer kan gjøre.

Husker du forresten hva som var din første sommerjobb?

Når det gjelder pausesnakking, så anbefaler jeg Det er ikke din plikt av Jakob Arvola. Det er fullt mulig vi kan hyle av latter i pausen, om vi gir rom for det.
På spørssmål om hvem jeg vil sende en sommerhilsen til, så er svaret definitivt: Alle stuepikene rundt omkring i landet. De gjør en god jobb, selv om vi ikke ser dem så ofte på hotellene.

Advertisements