This slideshow requires JavaScript.

Det var en gang en rik kommune som hadde så fryktelig lyst til å bruke litt penger.
– kan vi ikke lage en lekeplass, sa kommunepolitikeren.
– ja, vi bygger en lekeplass som ingen kan bruke,sa inginøren.

Som sagt så gjort. Den største og mest erfarne pengesløseren av dem alle, brukte tryllestaven sin, og med ett åpnet den store pengesekken seg. Lekeplassen ble så lagt ut på anbud. Entreprenørnene smidde mens jernet var varmt, og selskapet skrudde opp prisene.
Hvem brydde seg om kroner og ører når en først skulle slå på stortromma og kaste bort penger på noen som bare var en narregave?
De fattige nabokommunene var fornærmet og drømte om de dyre lekeapparatene som den rike og mektige kommunen kjøpte.

-Bordtennisbordene skal være av beste sort, sa den eldste kommunepolitikeren.
-Da må vi bruke stein, sa den mellomste politikeren.
-Vi bestiller bortennisbord av stein til 30 000 norske kroner, sa den yngstre og mest uerfarne politikeren.

De tre gode vennene som stryrte pengesekken og halve kommuneriket, lovet hverandre at de ikke skulle fortelle dette til den sinte rådmannen. Da ville det bare bli bråk.

Da lekeplassen omsider var ferdig, begyntre barna å bruke lekeplassen. Barna lekte og lo og følte seg trygge. Men en dag kom det store stygge trollet. Han fortalte at lekeplassen skulle bli til en parkeringsplass.
Fotballspillerne og publikumet trengte parkeringsplasser, selv om det lå en dyr og allmektig parkeringsplass like ved lekeplassen.
– Hva med meg, hylte og skrek innkjøringsforbudt skiltet, slik at det ble rød i fjeset?

Du er bare et dumt skilt, tenkte bilistene og kjørte forbi den nyasfalterte og trygge parkeringsplassen, for så å parkere mellom de dyre lekeapparatene som kommunen hadde investert i. Bilene hadde lyst å stå på den dyrebare og fine brosteinen. Kanskje vanket det også litt EU sand på de vakre bilhjlulene. Bileierne listet seg lett på tå, for å se favorittlaget sitt spille fotball. Barna var det ingen som tenkte på nå. De hadde tross alt fått de dyreste lekeapparatene i hele Nord-Norge.

Snipp, snapp snute så var eventyret ute. Kommunen hadde klart å bruke penger på noe tull. En lekeplass som ingen barn kunne bruke. Ingen levde lykkelig, for alle var engstelig for at barna skulle finne på å leke mellom biler og busser, mens fotballadelen lekte seg på kunstgressbanen.

I vireligheten:
Hver dag parkeres det biler på lekeplassen ved Breidablikkhallen i Rypefjord. Det til tross for at det ligger en parkeringsplass i området. Når det er trening på kunstgressbanen eller fotballkamper, er lekeplassen full av biler.

Mitt spørsmål er:
Hva gjøres for å la barna leke trygt på den nye lekepalssen ?

For at de som er ansvarlig, omtalt og har mulighet til å gjøre lekeplassen til et trygt område for barna, sender jeg en e-post med blogginnlegget som vedlegg til Hammerfest kommune, fotballklubbene HFK og Indrefjord Idrettslag, Trygg Trafikk i Finnmark og KOU lederen i Hammerfest, slik at de får mulighet til å uttale seg og forhåpentligvis endre dagens praksis.

Advertisements