Det har gått vel en uke siden jeg leste reportasjen
Mysteriet mamma i Magasinet. Ennå tenker jeg på historien til Trude Lorentzen. Hun opplevde i ung alder opplevde å miste moren sin.

Jeg utfordret meg seg til å skrive en kort tekst om ungdom i krise.

Hun var irritert. Hun var så innmari lei av mas. Lekser, plikter og forventninger. Moren brukte alltid så mange ord. Var det så vanskelig? La meg være i fred, tenkte hun. Hun ville hvile seg, men den intense bankingen på døra, tok ikke slutt. Hun lå i senga på rommet, som hun inntil ganske nylig, hadde delt med den tre år yngere broren. Det ble slik da morens nye kjæreste flyttet inn. Hun husket tilbake til den tiden. Tårene hadde rent på moren. Akkurat slik de hadde gjort for fire år siden.

– Pappa er død, sa moren.

Frivillig død, kalte sosiallæreren det. Selvmord, var ordet de rundt henne hvisket og tisket om. Ingen nevnte ordet direkte til henne. Hun visste likevel at alle snakket om dødsfallet. Farens psykiske problemer var kjent i omgangskretsen deres. Det var kun sosiallæreren som hadde forsøkt å få henne til å snakke. Et mislykket forsøk. Hun møtte sjelden opp til disse samtaletimene. Skulle hun føle skam over farens valg?

Det var rart å se sin egen mor skrike slik igjen. Denne gangen minnet moren henne om et bortskjemt barn. Hun ville så inderlig at Tarjei og hans barn skulle flytte inn hos dem. Hvorfor i helvete kunne hun ikke leve alene? Hadde hun ikke hatt nok problemer i ekteskapet? Moren, en hardt arbeidende kvinne i midten av førtiårene, var redd for å miste Tarjei. Redd for å miste en fremmed mann til en annen kvinne. Hun kunne ikke minnes at foreldrene hadde kjærtegnet hverandre, slik moren og denne Tarjei gjorde. Det var ekkelt. Hun skjemtes. Hennes egen mor var forelsket.
Nå skrek moren i håp om at de skulle gjøre plass for Tarjei og hans to barn. Visstnok dreide barnas opphold seg om tilstedeværelse annen hver uke. Det var likevel for mye for henne. De tok plass. De stjal oppmerksomhet. De gav henne også ekstra arbeid. Disse små uselvstendige barna. I tillegg måtte hun gi avkall på privatliv. Hun ville leve slik som venninnene. Dra på fest. Drikke til hun kjente at hun ble ble nummen i kroppen.

Er det tilfeldigheter som avgjør om ungdommer i krise får hjelp fra hjelpeapparatet? Er vi gode nok til å stoppe opp i hverdagen og bry oss om unge mennesker som har det vanskelig?

Advertisements