Det nærmer seg sekkeløp, kalde pølser, frosne fingre, og parade i nasjonaldrakter. Jeg vil ikke være foruten denne dagen. Og noe av det beste etter småspringing i toget og køståing , er å ta av seg bunaden, for så å stupe inn i ei myk og god joggebukse. I linken under kan du høre kåseriet om 17.mai som er lagd for NRK Troms og Finnmark i 2009.
Hipp, hipp, hurra!
12 onsdag mai 2010
Posted in Hendelser jeg liker
Slik jeg ser det 
Fantastisk skildra! Kjente igjen problemstillinga, koffer ikke feire 17 juni?! Det va ikke tilfeldigvis mæ og klarinett`n, det kan jo hende det va flere som bare lot som,,,Det e en fryd å høre på dæ!
Jeg kunne – for trettifem år siden – ikke med min beste vilje forstå hvorfor det én gang i året var lov til å si «fanen», men aldri ellers. Og det var den syttende mai.
Huske nu godt at det sklætta sånn at man ikke kunne læsa notan 🙂 muli at man til slutt bare måtte late som, klarinættn nækta gje fra sæ nåkka anna enn kattejammer 🙂 anyway, om minnan fra 17. mai hjæmme bær præg av sludd, så e det nu goe minna læll.
Katrine: Takk:) Jeg tror det var flere som gjorde som de spilte. Inkludert meg!
Jakob: Jeg kan huske at det var spennede med slike ord. F.eks «ræv», «fanen» og Bereaneks sang om å dra til helvete.
Solveig: Mange gode minner fra Breidablikkhallen. Vi er der fremdeles hver 17.mai. Om et år eller to, er dere også der. Gleder meg!
Kanskje det er den store «late som om» – dagen for flere enn korpsdeltakere ,med frossne fingre og våte noter ?
Berit: noen innrømmelser? Jeg venter i spenning!