Jeg har gjort det lenge. Jeg blir like irritert hver gang. Men bare inni meg. Det hele dreier seg om handling.  Dopapir, nugatti, frukt, grønnsaker, middagsmat, bleier, osv.. Handlelista virker uendelig lang. Vogna fylles opp og det bygger seg opp en topp på midten. Det gjelder å styre varsomt, slik at varene ikke  havner på flisgulvet, i den kalde lagerbygningen. Når jeg omsider kommer til kassa, legger jeg hver enkelt vare på rullebandet. Både store og små i familien skal bli mett, for mor er ute på handletur. Når det er tomt i handlevogna og varene ligger hulter til bulter på samlebåndet, bygger irritasjonen seg opp. Det dreier seg ikke om sur betjening eller knuffing i køen. Det hele dreier derimot om det mest meningsløse spørsmålet jeg kan få, når jeg er i ferd med å avslutte det som for fremmede , kan se ut som ukas hamstring. 

– skal du ha pose?

Nei takk, jeg tar det i jakkelomma, eller hva med at jeg svarer at  jeg tar det under armen. Som om jeg liksom har med meg et stort utvalg av brukte poser. Det finnes kanskje damer som handler like mye som meg, ja kanskje til og med mer enn meg, som har med egne tøyposer, som de bruker om og om igjen. Jeg er ikke av den typen. Jeg er som de fleste andre. Posene ligger hjemme . Innerst i skapet under kjøkkenvasken. Mellom søppelbøttene og kjøkkenhåndklær. Jeg vil handle i en butikk, hvor jeg slipper slike spørsmål. Fri meg for idiotiske spørsmål fra betjeningen. Spørsmålene er sikkert  utarbeidet for å øke inntjeningen. Det er like irriterende som når du  handler undertøy.

– skal du ha med en av disse fiiine vaskeposene?

Det  spørsmålet unngår du om du foretrekker å kjøpe  bomullstruser på kolonialbutikken.  Men handler du melk og brød, dukker pose spørsmålet garantert opp.

  • I mars ble lokalbutikken i  Rypefjord lagt ned. Jeg savner betjeningen som kjente meg så godt at de visste at jeg alltid trengte poser. Og det helt uten å spørre .
Advertisements